Vi har det på Tunga - Anmeldelse
"Det er alltid en fare for å falle mellom to stoler når en skal prøve å gi et alvorlig stoff en underholdende form. "Vi har det på Tunga", som hadde premiere i Samfundet sist lørdag, unngikk denne fella på en utmerket måte etter min mening, selv om formen man hadde valgt var en så typisk underholdende form som musicalen. Rent tekstlig er alvoret også gitt en form som har god underholdningsverdi, det er en fandeninvoldsk gjeng med en svart humor vi møter. Stykket handler i sin helhet om hvordan det er å sitte innesperret i fengsel, og en får inntrykk av at dette er en så jævlig situasjon at en må forsvare seg med humor og selvironi. Bare sjelden kommer hver enkelts oppriktige fortvilelse fram, og selv da er den ikke sentimental. Forestillingen har raske vekslinger innholdsmessig, presenterer en hel rekke latterlige forhold i fengselet og fangenes reaksjoner på disse, alt dette passer musicalens form godt, og det er utnyttet fullt ut, situasjonene kommenteres uavbrutt i sangnumrene.
Det hele er gjort i et tempo som kreves for at det ikke skal virke kjedelig eller oppstykket, det er full innsats over hele linja, jeg oppfattet ikke vesentlige dødpunkter de 5 kvarterene forestillingen varte. Fangenes innmarsj gjennom salen og underdirektørens plassering som medtilskuer og hans stadige avbrytelser av "revyen" (stykket er lagt opp som en revy på "Guttas kveld") skaffet ensemblet
en kontakt med publikum som holdt hele forestillingen igjennom. Det forestillingen ikke klarte, og som den også bare sjelden la opp til tekstlig, var å komme ut av den rene miljøskildringa og knytte kontakter til verden, det system, som det norske fengselsvesen fungerer innenfor. En sammenligning mellom en "vanlig" vinningsforbryter og en vinningsforbryter som Reksten ble prøvd, likeså en ekteskapelig scene som skulle vise noe av en innsatts bakgrunn, men ingenting av dette ble egentlig annet enn bisteninger til resten av handlingen. Innefor den tidsramme som stykket hadde, ville det være mulig både å bygge en troverdig miljøskildring og å sette institusjonen inn i en sammenheng. Da forfatterens intensjoner tydelig omfatter begge deler, er det litt synd at en ikke har kunnet tydeliggjøre dette bedre.
Ut fra det tekstgrunnlag en har hatt, er imidlertid noe bortimot maksimalt gjort med stoffet, det er moro å se såkalte amatørers styrke på scenen nettopp ved å kunne ta seg selv så uhøytidelig som de her gjør. Et ypperlig samarbeid med utmerkede musikere og samfundets tekniske gjenger gjorde forestillingen til noe av det absolutt beste jeg har sett på samfundets scene på lang tid. Det må ikke bli en engangsforeteelse."