Bjørn-Erik Hanssen

Drama i tanzaniansk Secondary School (1991)

Ten One Act plays ny

I. "The Game" av Femi Euba

    Jeg har bestemt meg for å starte ei dramagruppe ved Imboru Secondary School. Vi har snakket om det ei stund, leder for engelsk-seksjonen, lærer Hotay og jeg. Vi skulle helst ha dannet ei teatergruppe som skulle spilt på swahili. Det ville ha mangedoblet vårt publikum og ville vært enklere å forstå for studentene, jeg ville dessuten selv ha lært mer swahili. Men tilgangen på skuespill på swahili er liten, vi måtte etter all sannsynlighet ha oversatt noe selv, og den pedagogiske koblinga for skolen ville vært uklar. Skuespill på swahili er nemlig noe elevene improviserer fram på egen hånd, som sketsjer for moro skyld, snarere enn noe skolen vil satse ressurser på. Tankegangen avspeiler en viss mistro til eget språk og kultur, men sånn er det. "The English Department Drama Group" blir opprettet.

    Jeg finner et egnet stykke vi kan starte med, "The Game" av nigerianeren Femi Euba, en komedie i én akt.

    - Jaså, tror du våre dumskaller kan stå på en scene og framføre noe andre vil ha glede av? spørres det på lærerværelset, med dårlig skjult forakt. Latteren bobler.
- Hvorfor ikke? spør jeg.
- Tror du virkelig dette er noe for våre elever? Husk at du er ute på landet nå.
Jeg er en smule forbauset.
- Mener dere at elevene på Imboru er mindre intelligente?
- Hvem veit?
Lærerne ler igjen, høyt og hjertelig.
- Det vil vise seg, sier jeg.
Tenker at dette sannelig skal bli interessant.

Europeisk tradisjon

    Teater i den tekstbaserte formen vi her har med å gjøre, ligger utvilsomt innenfor en europeisk tradisjon. Denne teaterformen er importert til Øst-Afrika fra kolonitidas England, via europeiske og halv-europeiske scener i Kampala og Nairobi. Seinere er teatret afrikanisert av dramatikere som Okot P'Bitek og Francis Imbuga, som har skrevet for scenen på engelsk. Da Kenyas ledende forfatter Ngugi wa Thiongo trakk sine kikuyu stammetradisjoner inn i et skuespill som på engelsk het "I will marry when I want", ble teatret farlig, og han ble arrestert og fengslet.                                            BBC er også et viktig marked for afrikanske dramatikere, gjennom sine radiosendinger til hele kontinentet, da selvsagt på engelsk. BBC trykker og utgir også teksten til de enaktere som sendes i denne dramaserien.
Den type teater vår gruppe tar fatt på, er altså temmelig ukjent for elever med bakgrunn fra den tanzanianske landsbygda.

    Den folkelige afrikanske formen for teater, er ngoma, trommedans, knyttet til tradisjonelle ritualer som dugnadsfester, omskjæringsseremonier, bryllup eller begravelser. Man har også en muntlig fortellertradisjon, som i mange sammenhenger står teatret nært.
Vi har annonsert og klarert gruppa, responsen er upåklagelig, vi må begrense tilstrømminga. Etter en del strev, ingenting er enkelt, får vi stensilert opp og delt ut skuespillet.
Handlingen og miljøet i det er altså afrikansk: En mann har to koner, den eldste er sjalu, og setter igang etterforskning for å kontrollere hva mannen driver med. Hun hyrer den fattige tiggeren Idikoko til oppgaven. Han skaffer seg en rekke opplysninger, blant annet om den yngste konas elsker, den rike mannens egen sjåfør. Tiggeren Idikoko selger så opplysningene til dem som vil kjøpe og tjener gode penger på intrigene han setter igang.

    Som ventelig kan være forstår studentene lite og ingenting av teksten ved første gjennomlesing. Språket i stykket er dagligdags, og studentenes "akademiske" engelsk faller igjennom. De forbinder automatisk tekst med teoretisk analyse, og forstår ikke hva teaterteksten skal "brukes til".
Studentene er temmelig forvirret, dette har de ikke vært med på før, og jeg oppfordrer dem til å ta det opp hvis det er noe de ikke forstår. Dette er lettere sagt enn gjort. Det tanzanianske skolesystemet er en blanding av deres eget "man undervises av stammens eldste"-system og den engelske kolonitradisjonen. Ingen av delene er spesielt demokratiske i vår betydning av ordet, det dreier seg om å ta imot fakta uten å mukke; å stille spørsmål er likelydende med å stille spørsmål ved, noe som er uakseptabelt. Jeg forsøker å formidle at vi må kunne kritisere hverandre for å få skuespillet vårt til å svinge, teater er å gi og ta, prøve og feile, i en gjensidig prosess. Studentene ser forskrekket på meg.

    Vi går ut på golvet. Forvirringa blir om mulig enda større, studentene vil heller sitte på pulten og analysere. Men de setter nølende igang, og vi tar vare på de små antydninger til spill som viser seg. Studentene får etterhvert små aha-opplevelser av hva det hele dreier seg om.

Skritt for skritt

    Vi går framover skritt for skritt. Gradvis får skuespillerne en idé om hva stykket handler om, de kan begynne å komme med forslag til rollefortolkninger. Den autoritære tradisjonen de har vokst opp med er imidlertid en betydelig hindring. Studentene tør ikke å spørre, og de tør heller ikke stole på seg selv. De prøver hele tida å gjøre meg, regissøren, ansvarlig for alt som skal skje i gruppa. Jeg vil vise at studentene selv kan og må ta vare på hverandre i den skapende prosessen, at prosessen og resultatet er deres ansvar, at regissøren bare leder arbeidet.

    Et annet problem vi selvsagt ikke slipper unna, verken her eller i noen annen amatørteatersammenheng, er at skuespillerne ikke møter i tide til øving. En eller annen mangler nesten alltid, slik at den avtalte scene ikke kan innøves. Jeg merker tydelig at de vil at jeg skal løse dette problemet, kanskje gå ut i landsbyen med stokken og jage dem på øving, hva vet jeg? Jeg holder imidlertid fast ved at dette er deres eget ansvar, og ber de som er tilstede stramme opp de som er fraværende. Det hjelper lite; å skape orden i rekkene viser seg å være en komplisert affære:
Timeplanen på skolen er fastlagt på papiret, men blir i praksis offer for ei rekke improvisasjoner. Blant annet som et resultat av at lærerne ikke kan leve av lønningene sine og dermed må ta seg fri fra undervisninga med jevne mellomrom for å skaffe mat og penger til familien. Dermed må undervisning taes igjen på de mest overraskende tidspunkter, ikke sjelden om ettermiddagene, midt i øvingstida til teatergruppa. I tillegg er ofte ettermiddagene avsatt til andakter. Teatergruppa har både katolikker, lutheranere og muslimer som medlemmer, og når de største trossamfunnene trommer sammen til gudstjeneste, kan ingen makt i verden stoppe studentene fra å delta.

    Som om ikke dette skulle være nok, har skolen egne åkre for å dyrke mat til elevene, de blir jevnlig utkalt på dugnad, eller de må hente ved eller murstein til Biskopens enorme katedral, som er under bygging. Av og til er studentene slitne og tar seg rett og slett en uanmeldt tur til byen for å slappe av.
I tillegg kommer naturligvis det faktum at klokka og faste tidspunkter er irrelevante størrelser i afrikansk kultur. En arbeidsoppgave tas fatt på når tida er moden, når dagens andre gjøremål er avsluttet. Hva klokka måtte være, spiller rett og slett ingen rolle.
Å stille krav om at studentene skal møte til øving på faste tider to ganger i uka, viser seg å være jevngodt med å revolusjonere hele lokalsamfunnet. Jeg er relativt fortvilt.

Særstatus

    Vi tar opp saken med skoleledelsen og forhandler oss fram til at medlemmene i teatergruppa får særstatus. Hvis øving kolliderer med dugnad, krever teatrets egenart, intet mindre, at elevene likevel får tid og rom til å øve!
Vi fortsetter arbeidet.
De andre lærerne lurer med dårlig skjult skepsis på hvordan det går med drama-gruppa. Jeg sier som det er at jeg ikke er helt sikker på om vi kommer til noen forestilling. Lærerne reagerer voldsomt, foreslår forferdet å hente fram stokken:
- Du må sette deg i respekt, ikke la studentene overta fullstendig!
- Men teater må spilles av lyst! svarer jeg.
Mine tanzanianske kolleger ler igjen, rister på hodet over den sære europeeren, som nok kan virke komisk, men som framfor alt synes for veik.
Gruppa halter videre. Med stor tålmodighet får vi øvd inn scene for scene, det begynner å fungere bitvis, men nyhetens interesse har lagt seg hos studentene, og noen faller fra. Vi beholder imidlertid en hard kjerne, som virkelig vil spille teater. Vi er halvvegs i vår åtte ukers prøvetid, og har et omriss av noe som kan bli ei forestilling.
Da setter opprøret inn.
Studentene har altså lært noe.

    De mener at teksten er for lang, det er for mye å pugge. De foreslår å stryke ned bortimot en tredjedel av stykket, noe som vil gjøre det uforståelig for publikum, fordi viktige logiske overganger forsvinner.
Vi tar en grundig debatt. Studentene lager et nytt strykningsforslag, jeg lager ett. Vi enes om å stryke omlag tre sider tekst, av tjue. Vi rydder opp og får opp motivasjonen. Vi lager dekorasjoner av sisalstokker og fargerike khanga'er (kjolestoff), annonserer premiere på Graduation Ceremony. Entusiasmen stiger, vi legger også inn en tradisjonell ngoma som innledning og avslutning på stykket, det begynner å svinge.
Vi viser stolt en gjennomgang for noen av lærerne.
Da griper sensuren inn.

    Vi får ikke lov til å vise den utro hustru i seng med ektemannens sjåfør, selv om det hele foregår under et laken. Dette ligger ikke i afrikansk tradisjon, sier lærer Hotay. Vi inngår på nytt et kompromiss: Scenen utspilles ikke i senga, men på en benk.

Premiere

"The Game" er premiereklart.
Organiseringa av Graduation-seremonien har vært i full gang i mange dager allerede, det spares ingenlunde på konfekten.    Man setter sammen et gedigent program med taler, korsang, dans, og altså teater, med en varighet på fem-seks timer. Æresgjester, lokale politikere eller geistlige, skal innta "the high table", sammen med rektor og skolestyret.
Det er "the guests of honour" som blir vårt problem. Dekorasjonen vår kommer i konflikt med bordplasseringa fremst i salen og det utvikler seg til et spørsmål på høyt lokalpolitisk nivå om arrangøren skal våge å flytte og snu æresgjestenes bord etter pause, slik at teatergruppa

kan innta scenen alene, som siste post på programmet. Forhandlingene går over flere møter, men løser seg til slutt; teatret seirer igjen, med sine absolutte krav.
Avgangsfesten skrider fram med sitt overveldende program. Premiereforestillinga blir satt. Og gruppa spiller og gjør en utmerket forestilling. Forholdene er imidlertid ikke de beste, mange får ikke med seg teksten, publikum møter forestillinga med forbauselse og vantro: Elevene ved Imboru spiller teater, på engelsk!

   Ikke minst lærerkollegiet reagerer voldsomt: Hvordan i all verden har de late elevene klart å gjennomføre noe slikt? Jeg kan igjen reklamere for lystens pedagogikk, i motsetning til fryktens. Men jeg kan se på ansiktstrekkene at jeg ikke helt blir trodd: Det kan godt være at den snåle europeeren farer med svartekunster; for dette teatret er mystisk, uforståelig.

    Seinere har gruppa gjesteopptreden på det lokale presteseminars "Graduation" og gjør et glansnummer av ei forestilling! Noe som beveger æresgjestene, Biskopen og Revolusjonspartiet CCMs sekretær til, dørgende fulle etter å ha sittet ved "the high table" med ei flaske whisky hver i seks timer, å holde lange taler om betydninga av å kunne snakke tydelig engelsk.
Og slik kunne denne produksjonen ha fortsatt hvis det ikke var for at hovedrolleinnehaveren en vakker dag stakk av til Dar es Salaam. Dermed blir våre videre planer amputert, og aktiviteten ikke mulig å ta opp igjen før det etterfølgende semester. Men gruppa er en sensasjon og alle venter spente på hva neste semester vil bringe.

This time tomorrow

  II. - "This time tomorrow" av Ngugi wa Thiongo

    Det nye årets semester bringer "This Time Tomorrow", en enakter nettopp av kenyaneren Ngugi Wa Thiongo.
Stykket handler om ei mor og hennes datter i slummen i Nairobi. Byens myndigheter har bestemt at slumskurene skal rives av hensyn til turistene, spørsmålet for slumbeboerne blir om de skal la seg føyse vekk eller om de skal slåss.

    Skuespillet har en enkel handling, som er lett å følge, og begivenheter både i Kenya og Tanzania det siste året har gjort spørsmålene som blir reist svært aktuelle. Ikke minst gjelder dette Tanzanias overgang til markedsøkonomi, som har resultert i en nærmest øyeblikkelig økning av kløfta mellom rike og fattige.
"This time tomorrow" er også pensum i engelsk for 4. klasse, noe som blir et viktig argument når vi igjen ber skolen om tid og ressurser til vår vidløftige virksomhet.

    Vi får noen utskiftninger i gruppa, ettersom noen fjerdeklassinger har forlatt oss, men vi supplerer en hard kjerne entusiaster fra fjorårets 3.klasse, nå altså 4., med en del nye folk. Gruppa ser ut til å holde seg stabil, og "den harde kjerne" begynner å få en del erfaring. Studentene har lært noe om ansvar, jeg opplever ut på nyåret at skuespillerne faktisk setter igang å øve på egen hånd et par ganger jeg er for sein.
Men det er stadig vanskelig å få samtlige til å møte opp samme sted til avtalt tid. Det traurige øvingsarbeidet uten publikum, før skuespillerne kan teksten, er tydeligvis for lite inspirerende for studentene, og de henfaller lett til ei oppfatning om at "dette fikser vi dagene før premieren". Det koster selvbeherskelse fra min side: Omtrent en tredjedel av øvingstida går stadig med til venting.
Det er nødvendig å gå ut med drastiske tiltak; jeg foreslår at gruppa skal dra på turné.

Ngugi wa Thiong'o, en av Kenyas ledende forfattere.
Ngugi wa Thiong'o, en av Kenyas ledende forfattere.

Ut på turné

    Forslaget får raskt opp temperaturen i gruppa, de skjerper seg kraftig, og etter en vellykket premiere på Imboru, gjør vi oss klare for Arusha, tjuefem mil unna.
Vi har gjort avtale med to skoler om framføring av stykket, de vil gjerne ha besøk av oss og skal huse skuespillerne, hamna shida, ikke noe problem.
Transporten ser det ut til å bli verre med. Vi er tolv personer med skuespillere og to lærere samt sjåfør. Pluss dekorasjon og kostymer, vi trenger definitivt en bil i tillegg til NORAD-Landcruiseren. Å skaffe en annen bil til noe så spesielt som en teater-turné viser seg umulig. Den tidligere utdefinerte skolebilen er eneste alternativ. Den er minst åtte år gammel, en pick-up hvor kilometertelleren har stoppet på 250 000 km. Men bilen går for tida, til tross for jevnlige sammenbrudd. En kikk under panseret forteller hvorfor: Svært mye er surret sammen med ståltråd, radiatoren henger og slenger. Kan denne kjerra bringe oss både til Arusha og tilbake igjen? Nærmere femti mil, tur-retur, på veger som innimellom forvekles med krøtterstier? Planlegginga har kommet langt, det er for seint å snu: Vi tar Pick-up'en på verksted og spanderer å få loddet fast radiatoren.

    - Tror du bilen går i femti mil til? spør jeg mekanikeren.
- Kan godt være det, gliser han. - Men kjør forsiktig.
Han rugger i loddinga si.
- Du ser godset her er ikke godt å få feste i.
- Nei, jeg ser det.
- Men det holder nok. Lykke til, smiler han.
OK, vi laster på, slumskuret fyller godt opp på planet, med planker, papplater og bølgeblikkstykker. Vi tar farvel utenfor hovedinngangen, jeg merker at vår nye rektor Nawe er noe tilbakeholden. Men under jubelrop og sang tar vi avsted.
Pick-up'en koker over en gang i de bratte bakkene opp over Kilimapunda, Eselfjellet, men vi har en stor vanndunk med oss, så vi gjenvinner raskt kontrollen. Dessuten kjører Mama Ingeborg foran med Landcruiseren. Turen går utrolig nok uten uhell av noe slag. Vi passerer sågar en politipatrulje i skumringa med bare ett lys i fronten, så jeg begynner å tro at høyere makter står oss bi.
Vi innkvarterer oss, og bruker morgenen på å organisere dagens to forestillinger.

Jentegymnaset

Første spillested er jentegymnaset Ngaronaro. Vi rigger opp tidlig på dagen, nedrigging og forflytning må skje raskt, fordi strømmen i Arusha er rasjonert. Vi kan dermed ikke regne med å få spilt etter mørkets frambrudd. Skuespillerne gjør seg klare, man undrer seg høylydt over at vi har kommet helt fra Mbulu for å sette opp et slumskur. Men vi samler omlag 150 nysgjerrige, studentene spiller, og den engasjerte diskusjonen etterpå handler om stykkets mangel på klar konklusjon, det har en åpen slutt, samt at jentene er skuffet over å ha betalt 50 shilling for ei forestilling som de sier "bare varer i 45 minutter." De skulle bare ha visst.

    I hui og hast drar vi videre til Ilboru Secondary, en rein gutteskole, bærer inn kulissene. Ilboru er en prestisjeskole, en av Tanzanias beste. Studentene stiller seg skeptiske opp og betrakter oss.
- Kommer dere kjørende helt fra bushen bare for å vise oss det skrapet der? sier de og peker på bølgeblikket og sekkestriene.
Vi svarer ikke, rigger opp og gjør oss klare til å ta inn billettpengene. Det er påfallende få tilskuere.
- Det koster 50 shilling, sier vi. - Det må vi ha for slitet og bensinpengene.
- Kommer ikke på tale, sier elev-prefecten på Ilboru.
- Ingen her vil betale mer enn ti shilling for å se på den søpla deres.
- Dette er teater, sier jeg - Handler det om slummen, må vi vise den. Jeg vil gjerne snakke med en av lærerne.
- OK. Men husk 10 shilling.
Forslaget deres er en provokasjon, skuespillerne våre sitter betuttet på scenekanten. De har mest lyst til å pakke sammen. Men vi må skynde oss, for om en drøy time faller mørket på. Ingen veit om strømmen forsvinner samtidig.
Ingen lærer viser seg.
- Vi orker ikke å spille i det hele tatt, sier Reuben, skuespiller og leder av gruppa vår.
- Klart dere skal spille, sier jeg. - Vi står på vårt.
Publikum begynner å trekke seg unna, tida går.

Løpeild

   Vi sprekker, gir beskjed om at vi kan spille for 25 shilling.
Nyheten sprer seg som en løpeild. Nå myldrer gutta fram, det blir kaos ved inngangdøra, en askari, vaktmann, må hentes. En stor og kraftig maasai tar plass i døra med kastekniv og pil og bue. Det hjelper ikke, hundretalls studenter slåss om å komme først inn i salen, de gidder ikke sette seg, stormer fram til scenekanten, det reine rock'n'roll, eller kwassa-kwassa, som det heter på disse kanter.
Vi starter. Jentene våre kommer fram på scenen under øredøvende jubel, gutta kan ikke ha vært i nærheten av damer på månedsvis; ikke en replikk kan høres.

    Vi avbryter. Det samme gjentar seg, jeg går opp på scenen og ber om ro. Tida går, det er mørkt om en halv time.
Først på fjerde forsøk blir det såpass ro i salen at vi finner det meningsfullt å spille teater. Og endelig hekter publikum på i handlinga, det blir et poeng å høre hva som blir sagt, og mens mørket faller på avslutter gruppa "This time tomorrow" med fint driv og engasjement - og lyset holder.
Under den etterfølgende diskusjonen er Tanzanias kommende elite faktisk helt rolig, slik at vi også kan nyte stillheten og høre våre egne stemmer. Studentene tar muligens en smule selvkritikk, de mener nå at stykket vårt var godt; selv om vi kommer fra bushen, som det blir sagt.
Pick-up'en holder også hele vegen tilbake til Mbulu og vi kjører i triumf inn på skolegården.
Den største seieren og det som gjør størst inntrykk på lærerne i Mbulu, er imidlertid at vi i det hele tatt kom oss avgårde, med en skolebil på randen av sammenbrudd. Og attpåtil var istand til å returnere til Imboru, i rett tid!

Smilende sekretærer, rektors kontor på Imboru Secondary
Smilende sekretærer, rektors kontor på Imboru Secondary