Nøtteliten-debatten
Nøtteliten-debatten: 1. runde
Denne selsomme litterære debatten utspant seg med base i Trondheimspressen i 1988-90. Den hadde klare paralleller til andre debatter om religion og ytringsfrihet, av nyere dato.
Sentralt i debatten stod en ungdommelig omskrivning av Alf Prøysens sang om Nøtteliten:
Nøtteliten bor i toppen av et tre
Han er aldri ferdig når han skal av sted
Han skal pule frøken skjære og en gammel kråkemann
Han skal jokke førti liter i et gammelt melkespann
Men så hører han at fitteleppa slår
Ifra tre til tre så jokkestaven står
Og hopp og sprett og tjo og hei
og fire fitter deler seg
så kommer Nøtteliten, her er jeg
Debatten startet med at Bjørn-Erik Hanssen vant en midt-nordisk novellekonkurranse for ungdom med novellen Når jeg ser du ler, kjære Olga, må jeg gråte. Her ble ovenfor nevnte vers sitert. Trondheim var godt representert i konkurransen, også andreprisvinneren, Anne Isabelle Udbye, kom fra Trondheim.
Vinnerne ble slått stort opp i Trondheimsavisene i begynnelsen av september (Adresseavisen: "Hyggelig Trondhjemsk").
Under prisutdelingen i Wasa i Finland gjorde journalist Sverre Nyrønning en muntlig avtale med Bjørn-Erik Hanssen om trykking av novellen i Adressas lørdagsbilag, Uke-Adressa.
Dagen før novellen skulle på trykk, gjorde en av korrekturleserne i avisa sjefsredaktør Fridtjof Ålstedt oppmerksom på at det forekom enkelte "stygge ord" i teksten. Redaktør Ålstedt grep resolutt inn og tok novellen ut av det aktuelle uke-bilaget.
Noen dager senere, onsdag 28/9 ble saken offentlig kjent gjennom et større oppslag i Arbeider-Avisa, (forside: "Kåt Nøtteliten for sterk for Adressa").
Forfatteren beklaget i avisa at takhøyden i Adresseavisen ikke var stor nok til at vinnernovellen kunne trykkes.
Jury-medlem Stig Kulset begrunnet tildelingen av prisen litterært og beklaget også sterkt. ("Pinlig, Adressa.") Redaktør Ålstedt begrunnet på sin side sensuren: Novellen ville ha blitt oppfattet som en provokasjon, avisa ville ha mistet abonnenter hvis de hadde trykt den. Noe Arbeider-Avisa for øvrig gjorde, med forfatterens samtykke, samme dag. Ingen medarbeidere i Adresseavisen, journalister eller andre, ønsket å kommentere sensuren.
Dagen etter fulgte Arbeider-Avisa opp saken med et intervju med magister i folkeminne, Berit Østberg, som uttalte seg om barnerim generelt. ("Forbudt = GØY") Trøndersk Forfatterlag var også ute med en uttalelse signert Inga E. Næss og Liv Nysted (Norsk Forfattersentrum) ("Lav takhøyde i Adresseavisen.")
Leserinnleggene kom nå på trykk i både Adressa og AA, eksempelvis dette signert Peter Stene:
"Rakrygget!
Jeg vil gjerne gi min uforbeholdne støtte til redaktør Fridtjof Ålstedt som har ryggrad og mot nok til å stå imot presset i saken om å utgi Hanssens prisbelønte novelle, som behandles så rosverdig i dagens Arbeider-Avis.Slik billig lort som presenteres der må det selvsagt være fritt for enhver å gi sin beundring til, men la oss bli spart for å få det servert med dagens avis direkte inn i heimen! Takk!
De påfølgende dagene tok saken helt av, da trykkeri-klubben i Arbeider-Avisa mente redaktøren i AA, Terje Dalen, hadde gått for langt ved å trykke novellen. Trykkeri-klubben var redd for arbeidsplassene sine. LO-utvalget i avisa skrev brev til redaktør Dalen: "Nøtteliten-storm i Arbeider-Avisa". "Grisete Nøtteliten" var overskriften på en uttalse som ble gjengitt i AA Lørdag 1/10. Redaktør Dalen svarte samme dag: "Utidig sensur-forsøk". Historiker og tidligere ordfører på Røros Arne Kokkvold ble også intervjuet i sakens anledning over overskriften: "Andre motiver bak Nøtteliten-kritikk?"
Forfatteren var også frampå med en kommentar: "Når jeg skildrer arbeiderklassens miljø, vil jeg også bruke arbeiderklassens språk."
1. runde i "Nøtteliten"-debatten ble rundet av med en artikkel i Adresseavisen av Anne B. Ragde, "I fra tre til tre ", hvor hun analyserte novellen litterært og beklaget at debatten i større grad ikke tok opp i hvilken grad novellen fungerte overfor dem den var skrevet for, nemlig ungdom.
Den kjente Frue fra Singsaker, Flettfrid Andrésen, satte punktum for debatten i Arbeider-Avisa med følgende kraftsats: "De oppvoksende slekter må rolig og uforstyrret kunnet gro frem, uten å avspores av uabbetidelige slibrigheter i arbeiderpressen. (...) Nu er det nok!"
Nøtteliten-debatten: 2. runde
Det gikk et år. I mellomtida kom Freedom Fighter ut. Romanen inneholdt novellen i en annen form, omskrevet og utvidet. Boka kom ut til påske 1989, fikk et par gode anmeldelser, så 24. oktober skjedde det. Etter et oppslag i Arbeider-Avisa, slo Dabladet saken opp på forsida:
Debatten tok øyeblikkelig av - igjen. Skole-
bibliotekar Gunnar Bonsaksen i Meldal hadde satt fyr på flere bøker, nemlig Ingvar Ambjørnsens "Giftige løgner", Per Knutsens skuespill "Edel har fest" og "Freedom Fighter".
Bonsaksens begrunnelse for aksjonen var at han " Vil spare barna for "LITTERÆRT SØPPEL". (Arbeider-Avisa 24/10)
NRK P2 arrangerte en radiodebatt mellom Bjørn-Erik Hanssen og Gunnar Bonsaksen. Arbeider-Avisa dekket debatten i avisa: Forfatteren var provosert av at boka hans ble makulert og mente dette hadde ansatser til "Religiøst diktatur ".
Direktøren i Kulturrådet, Halvdan Skard påpekte i samme avis at Kulturrådet kun vurderte litterær kvalitet ved innkjøp av bøker til skolebibliotekene og sa at: "Kulturrådet sensurerer ikke."
25. oktober hadde også Adresseavisen flere oppslag om saken. Blant annet hadde journalist Sverre Nyrønning en stort oppslått artikkel med overskriften "Ayatollah Bonsaksen". Her het det blant annet:
"Den geskjeftige skolebibliotekars handlinger gir dystre assosiasjoner til bokbål og annet littært formynderi gjennom historien."
Tegner Jan O. Henriksens tegning viste en "ayatollah" foran bokbålet med turban på hodet og hakekors på genseren. (Noe han senere beklaget.)
Bonsaksen poengterte i en kommentar at han ikke angret på bokmakuleringa.
26. oktober kom meldinga om at Gunnar Bonsaksen var oppsagt med øyeblikkelig virkning: "Oppsagt på dagen" (AA) og "Oppsagt, men angrer ikke." (Adressa)
På lederplass dagen etter, 27/10, skrev Adresseavisen blant annet følgende:
"Våre ayatollah'er
| Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det!" Denne voltairske sentens betegnes som demokratiets og toleransens kvintessens. Den er ledestjernen for de holdninger som bør prege menneskene i et pluralistisk samfunn. Rett nok er det for oss alle vanskelig å leve opp til et slikt ideal. De fleste opplever stunder hvor vi blir eitrende forbannet over ting som skrives og sies, og hvor vår første tanke er at det burde være forbud mot denslags "sprøyt", "løgnaktighet" eller "griseri". Etter slike opprivende øyeblikk er det godt å vite at man ikke har makt til å gjøre noe med det. (...) I ytringsfrihetens navn vil vi ikke engang stille oss bak hans generelle og sikkert alment aksepterte postulat om at "det må være en grense". Dette til tross for at vi ikke er ukjent med at det eksisterer grenser - som flyttes over tid. Mykle-saken for et tredjedels århundre siden fortoner seg idag noe surrealistisk. I 1980-årene har bokklubbene dumpet tidligere forbudte bøker ned i titusener norske postkasser. Få har hevet øyenbrynene. Enkelte av disse fæle bøkene er stor litteratur, viser det seg. Dermed står tidligere decenniers ayatolla'er nå i gapestokken." |
Forfatter Bjørn-Erik Hanssen svarte da i et innlegg et par dager etter:
"Om ayatollah'er før og nå
Debatten om sensur av litteratur går høyt om dagen. Adresseavisen rykker hardt ut mot Gunnar Bonsaksen i Meldal og sammenligner ham med ayatollah Khomeini. Sågar på lederplass, igår fredag 27/10.
Ting forandrer seg. Også i Adresseavisen. For ikke mer enn ett år siden satt Adresseavisens egen Ayatollah, Fridtjof Ålstedt, og sensurerte min novelle " Når jeg ser du ler-", i debatten etterpå bedre kjent som "Nøtteliten". Ironisk nok er novellen en del av romanen "Freedom Fighter" som det nå strides om.
Hva ble enden på visa ifjor? Jo, ayatollah Ålstedts sensur ble i motsetning til Bonsaksens effektiv, novellen min ble ikke trykt i Adresseavisen, til tross for en muntlig avtale om dette. Det var heller ingen som forlangte her Ålstedts avgang etter sensurinngrepet. Herr Ålstedt var og er en mektig mann, må vite. Han hadde også lojale medarbeidere. På spørsmål om hva de syntes om inngrepet dengang var svaret fra Gunnar Flikke og Sverre Nyrønning: "Ingen kommentar". Ikke fullt så bombastisk som i år, kan man si, når man anklager skolebibliotekaren i Meldal for å være både stakkarslig og feig.
Kan det tenkes at definering av ytringsfrihet har noe med makt å gjøre?
Jeg setter pris på støtte i kampen for det frie ord. Men denne gangen synes jeg støtten kanskje får en aldri så liten bismak."
Debatten fortsatte etter dette på "Litterær Kro"og i "Ordet fritt"-spaltene i flere uker, med over 20 innlegg, de fleste til støtte for Bonsaksens aksjon - på generelt grunnlag. Ingen av innsenderne opplyste at de hadde lest noen av de brente bøkene. "Nøtteliten"-stridens 2. runde ble avsluttet etter en TV-debatt på NRK mellom Bonsaksen og Bjørn-Erik Hanssen.
Nøtteliten-debatten: 3. runde
Saken var faktisk ennå ikke ferdig i media, da den fikk et etterspill i mars 1990.
Da vedtok Ørland skolestyre å fjerne 3 bøker fra skolebiblioteket: "Edel har fest", "Freedom Fighter" samt "Den flygende brasilianer 3" av Jon Michelet.
Begrunnelsen var at de inneholdt "pornografi og dovegg-språk" og at enkelte foreldre hadde klaget på innholdet i bøkene.
Vedtaket førte faktisk til en debatt om litteratur i Adresseavisen og Dagbladet. Hva bør ungdom lese var et spørsmål som ble stilt, både av direktør Skard i Kulturrådet ("Vi siler ikke bøkene"), forfatterne Jon Michelet, Idar Lind og Bjørn-Erik Hanssen.
Jon Michelet møtte selv opp på Ørlandet og diskuterte med ungdommen, skolestyrerepresentantene Brit Vinje og Arnodd Tessem.
Michelet siterte bruddstykker med "kraftfull, utilslørt erotikk" fra nobelprisvinneren Camilo Jose Celas bok "Masurka for to døde".
Hvordan forholder Ørland Skolestyre seg til Nobelprisvinnere? var Jon Michelets spørsmål.
Men vedtaket om å fjerne de nevnte bøkene ble stående.
Forfatter Idar Lind fikk siste ord i debatten i et innlegg i Adresseavisen 06.04. 1990.
