Kulturarbeiderstreiken

Tekst: Kari Kristensen Foto: Endre Forbord.

IMG_9874_InPixio_InPixio (2)

- Vi driver en ideologisk kamp for mange, sier streikende klubbleder på Trøndelag Teater, Mikael Gullikstad.

Regnet høljer ned på Cicignons plass i Trondheim en fredag i september. Røde fagforeningsfaner og paraplyer står tett i tett. På tross av regn og kald vind, er det et lystig lag som er samlet til solidaritetsmarkering for de streikende teaterarbeiderne denne ettermiddagen. Kamprop og musikk. Det er mange som viser solidaritet med kvinner og menn på Trøndelag Teater som kjemper om retten til det de mener vil være en rettferdig pensjon. Gamle travere, ja, du vet de som alltid har stått på Cicignons plass når det har vært interessekamp, og unge kvinner fra offentlig sektor. Noen barn. Og noen kjente kulturansikter. Alt virker udramatisk, men slik har det ikke alltid vært, og slik trenger det heller ikke å forbli, skal vi tro to av fagbevegelsens forfattere.

- Kunstnerne blir proletarisert

- Kulturen spiller en viktigere rolle enn noen gang. Gjennom mediene, blant annet. Det er vanskelig å forestille seg at landet skulle fungere uten, sier Bjørn-Erik Hanssen.

Han står ved scenen under markeringen. For kort tid siden lanserte han en murstein av en bok: «Dynamitt i borehullene: Trondheim Faglige Samorganisasjons historie 1870-2020». Selv er han medlem av LOs aller minste forbund Dramatikerforbundet, men han, som mange andre som er samlet her denne fredagen, kjenner godt til historien om den radikale fagbevegelsen i Trondheim. For det var nemlig i Trondheim radikaliseringen av fagbevegelsen startet, ifølge Hanssen.

- Kunstnerne blir mer og mer proletarisert i det markedsliberalistiske kulturklimaet vi har i dag, påstår han.

Dynamitt i borehullene heter den over 500 sider tykke boken til Bjørn-Erik Hanssen som forteller om fagbevegelsen i Trondheims radikale historie.
Dynamitt i borehullene heter den over 500 sider tykke boken til Bjørn-Erik Hanssen som forteller om fagbevegelsen i Trondheims radikale historie.

Hanssen mener veien fram for å få gjennomslag for kravene, er å gå inn i fagbevegelsen og slåss sammen med andre lavtlønte for blant annet pensjon. Selv har han gjennom Dramatikerforbundet sett hvordan forhandlingsklimaet for manusforfattere de senere årene er blitt betydelig tøffere overfor teatrene, NRK og filmbransjen.

- Som organiserte kulturarbeidere må vi stå sterkere for ikke å bli feid vekk. Derfor er det viktig at kunstnerne tenker som arbeidsfolk gjorde for 100 år siden, sier han.

«Dynamitt i borehullene» kom ut i sommer.

Han tar oss 100 år tilbake i tid, til streiken blant kinomusikerne i Trondhjem i februar 1924, da det ble dørgende stille under stumfilmvisningene på Trondhjems Kommunale Kinematografer. Denne kampen falt sammen med storstreiken blant havnearbeiderne og lockouten i flere andre sektorer.

Radikale trondhjemmere og bomber i Chicago

Også andre begivenheter i fagbevegelsens historie i Trondheim har utspring i kulturlivet i byen. På 1880-tallet oppholdt den seinere kjente forfatteren og trondhjemmeren Arne Dybfest seg ofte i «teaterrestaurationen» på

Trøndelag Teater, som på denne tida nærmest fungerte som ungdomsklubb for kulturinteresserte.

Dybfest drømte om å bli skuespiller og stjal som 15-åring sammen med kamerater noen skillinger for å kunne reise til Kristiania. Han ble tatt og straffedømt, og etter å ha sonet dom i Vollan fengsel, ble han sendt til slektninger i Amerika. Her begynte han å jobbe som journalist i den norsk-amerikanske pressen og kom i kontakt med kampen for åtte timers arbeidsdag i fagbevegelsen. Unge Dybfest ble forskrekket over brutaliteten i amerikansk arbeidsliv.

- Arbeidsgiversida forsøkte å slå ned hele åttetimersbevegelsen, forteller Hanssen.

Da var det ingen kjære mor.

- De leide inn detektivbyråer for å spionere på arbeiderne og finne ut hvem som var aktive i bevegelsen. De hyrte inn bøller som sto utenfor fabrikkportene og banket opp fagorganiserte. En brutalitet vi ikke kan forestille oss.

Under et streikemøte på Haymarket Square i Chicago ble det kastet en bombe som drepte flere politifolk og tilhørere. Sannsynligvis var det en provokatør som sto bak, men arbeiderlederne ble stilt til ansvar. Fem ble dømt til døden. Som journalist fikk Arne Dybfest adgang til fengslet og intervjuet en av de dødsdømte, Albert Parsons, som ikke lenge etter ble hengt. Begivenhetene gjorde sterkt inntrykk på Dybfest, som skrev flere artikler i Social-Demokraten i Kristiania hvor han understreket viktigheten av at arbeiderne organiserte seg i fagforeninger. I 1888 var Dybfest tilbake i Trondhjem med på å stifte Trondhjems Arbeiderparti.

Mikael Gullikstad i Fagforbundet og Line Åmli i Creo mener de kjemper en likestillingskamp for teaterarbeiderne.
Mikael Gullikstad i Fagforbundet og Line Åmli i Creo mener de kjemper en likestillingskamp for teaterarbeiderne.

Kvinne og mann, hand i hand

Vi har søkt ly for regnet på Kafé Krem. Hotellkafeen har også sin historie med kamp for tariff, da LO i Trondheim aksjonerte her i 2009. Midt i historier om bombekasting og dødsdommer i USA, kommer klubblederne som leder streiken på Trøndelag Teater inn. Først ligger kultursektoren brakk som følge av pandemi i halvannet år, og når det åpner igjen, legger teateransatte ned arbeidet.

- Akkurat dét er ikke så populært, bekrefter Gullikstad, klubbleder for Fagforbundet og lydtekniker på teateret.

- De får gi oss det de har lovt oss før, sier Line Åmli, klubbleder for Creo og inspisient. På Trøndelag Teater er åtte medlemmer i Fagforbundet og elleve i Creo.

Sakens kjerne i kulturstreiken er at de i 2016 gikk fra vanlig offentlig ytelsespensjon til noe

 

man kaller hybridpensjon, og dette gjør at kvinner får mindre utbetalt, fordi de lever lenger. - Dette er en likestillingskamp, sier Creo-lederen.

Nå er det kvinne og mann, hand i hand. For kulturkvinner er det altså best å «live fast - die young» med dagens ordning, skal vi tro klubblederne. Nå er fagorganiserte i Creo, Fagforbundet og NTL i forhandlinger med NHO-foreningen Spekter om en mer rettferdig ordning.

- Vil dere nå målet?                                                 - Ja, hvis ikke hadde vi aldri streiket. Vi går ikke for noe forlik, sier Gullikstad.

Åmli mener det ikke er noe urimelig krav de kommer med. Hun forklarer at kostymedesignere og scenografer ikke har noen tariffavtale mer. Nå er streiken på teatrene i Norge trappet opp med flere streikende, og teatrene varsler omfattende kutt i programmene.

Ordet hybridpensjon er kanskje ikke ofte å se som statement på jakker og vester, med mindre man er fagorganisert i LO.
Ordet hybridpensjon er kanskje ikke ofte å se som statement på jakker og vester, med mindre man er fagorganisert i LO.

Sympatistreik, TMV og radikalisering

- Tror dere streiken vil spre seg?

- Vi håper på sympatiaksjoner fra andre som forhandler med Spekter. For eksempel bussjåførene. Det er ikke avtalt ennå, men slike sympatistreiker er nok det neste som kommer, sier Gullikstad.

Vi skal 100 år tilbake i tid igjen. Hanssen forteller om en sympatistreik fra 1910, et klassisk eksempel fra fagbevegelsen i Trondheim og bakgrunnen for radikalismen i LO i Trøndelag. 350 gruvearbeidere på Løkken gikk ut i streik sommeren 1909, kravet var egen tariffavtale. Streiken ble forsøkt knekt av Wallenbergs gruveselskap ved hjelp av masserekruttering av streikebrytere. I en kritisk fase av streiken måtte maskinene på Løkken repareres, og TMV fikk oppdraget. Arbeiderne på TMV ønsket å stå solidariske med Løkken-arbeiderne og nektet å reparere maskinene, altså sympatistreike. I denne situasjonen ble TMV-arbeiderne pålagt av ledelsen i LO i Kristiania å utføre reparasjons-arbeidet.

- De fikk altså ikke lov av sitt eget LO-sekretariat å være solidariske, oppsummerer Hanssen.

Streiken på Løkken Verk varte i hele 13

 

måneder og var utrolig hard, folk holdt på å sulte i hjel. Og Løkken-arbeiderne tapte streiken, uten å oppnå noe.

- Dette var bakgrunnen for dannelsen av Fagopposisjonen i 1911, som var mye mer radikal enn fagbevegelsen i Kristiania, forteller Hanssen.

- Det henger igjen, det der. Slik er det ennå, sier Gullikstad.

Det nikkes rundt bordet.

Fagopposisjonen oppsto etter et faglig møte i Trondheim i 1911, der det ble vedtatt en resolusjon som ble kalt Trondhjemsresolusjonen: om at organisasjonsarbeidet skulle drives på «et mer revolusjonært grundlag end før». Martin Tranmæl sto i spissen. Og de fremste midlene for å nå mål var i rekkefølge: Streik, sympatistreik, boikott, obstruksjon, sabotasje og og kooperasjon.

Denne radikalismen sitter fortsatt i veggene i Folkets Hus, skal man tro Hanssen. Blant annet gjennom den årlige Trondheimskonferansen, som de radikale i LO arrangerer, under navnet LO i Trondheim. Da er det Nei til EU. Nei til Acer. Nei til nye pensjonsreformer. Nei til deltid. Nei til absolutt alt som gagner kapitaleierne og huler ut velferdsstaten og arbeidernes rettigheter.

Skal det bli like fint å jobbe som å danse i sola på Torvet? Høstsola skinner på fanene til de streikende på Trøndelag Teater.  FOTO: TERJE SVAAN
Skal det bli like fint å jobbe som å danse i sola på Torvet? Høstsola skinner på fanene til de streikende på Trøndelag Teater. FOTO: TERJE SVAAN

Streikeretten under press

Mange har gledet seg til Mio, min Mio på Trøndelag Teater denne høsten. Blir streiken langvarig, står forestillingen i fare.

- Det ligger i streikens natur at den også kan ramme en tredjepart. Men tar man fra arbeidsfolket streikeretten, har de ingenting igjen og vi er tilbake til 1800-tallet og man blir kalt inn som individ, sier Hanssen.

Han mener vi allerede ser tendenser, ikke bare til individuelle pensjonsordninger, men også individuell lønnsfastsettelse.

- Hadde det vært opp til Spekter, hadde det vært individuell lønn til alle. Trynefaktor og alt det der, mener Gullikstad. - Det er mange fristilte organisasjoner som skal endre pensjonsordningen sin. Vi driver en ideologisk kamp for mange. Vi jobber for et offentlig

 

AS, og de er det ganske mange av, sier Gullikstad.

Ifølge klubblederne er det generasjonen født på 1990- og 2000-tallet som vil høste av denne streiken. Vi er nesten ferdige med en pandemi hvor kultursektoren tapte mest. Kulturarbeiderne ble så vidt nevnt i valgkampen.

- Viktigheten av kultur undergraves til stadighet. Men, vi ser jo hva folk har savnet under pandemien: Kino, konserter og teater, sier Åmli.

- Det er forstemmende. Det er fortsatt folk som ser på kultur som lek, moro og frivillig arbeid. Det man ser på scenen er én ting, men det som foregår foran og bak er jo også en sentral del av kulturen. Vi har verkstedet, teknikerne og de som organiserer forestillingene. Det på scenen er bare en bitteliten del av den store fabrikken, avslutter Gullikstad.

Streikebrytere i arbeid på Brattøra i Trondheim i 1924.
Streikebrytere i arbeid på Brattøra i Trondheim i 1924.

Prester, lærere og teaterarbeidere

- Prestestreiken fra tidligere i år og teaterstreiken er eksempler på at arbeidskamp er et virkemiddel for flere enn de man historisk sett forbinder streikevåpenet med, sier Jonas Bals, mangeårig fagforeningsmann, historiker og forfatter.

Han er aktuell med boka «Streik!». Om fagbevegelsens rolle i Trondheim, nasjonalt og internasjonalt. Navn som går igjen i boka er Martin Tranmæl og Elias Volan. Boka hans er ikke bare en historiebok, den kommer også med eksempler og advarsler mot moderne fagforeningsknusing.

Bals har fulgt teaterstreiken tett, deltatt på flere arrangementer, og holdt innledninger for de streikende. Han vet hvilken tradisjon de står i, og den 650 sider lange boka hans

handler om hvilken viktig rolle streiken har hatt.

I likhet med Hanssen nevner også Bals at flere opplever at yrkene deres blir proletarisert: At de presses nedover på rangstigen.

- Lærerne og prestene, for eksempel, hørte jo tidligere til øvrigheten, nå er de blitt mer som oss andre lønnsarbeidere.

Bals mener at en vel så viktig del av forklaringen er at fagbevegelsen er blitt knust i privat sektor i en rekke andre land.

- I USA er det nesten bare i offentlig sektor det finnes motstand igjen, og lærernes fagforeninger har de siste årene vært under harde angrep fra Republikanerne i mange delstater.

Streikeleder: Vi går ikke for noe forlik, sier streikeleder Mikael Gullikstad.
Streikeleder: Vi går ikke for noe forlik, sier streikeleder Mikael Gullikstad.

Han mener teaterstreiken vi nå er vitne til handler om helt klassiske streikekrav: Lønn, arbeidstid og pensjon er gjerne konfliktens kjerne.

- Men dypest sett handler de også om noe mer: Om retten til å kunne forhandle om betingelsene, fremfor arbeidsgivers ensidige diktat, eller at de ansatte må tigge hver for seg.

I boka hans går det et viktig skille i 1980. På den tiden kom Ronald Reagan til makta i USA, og Margaret Thatcher i Storbritannia. Noe av det første de gjorde var å angripe fagbevegelsen der den sto sterkest.

- Reagan satte inn militæret mot flygelederne, og sparket 11 000 ansatte som hadde vært naive nok til å støtte han under valgkampen, forklarer Bals. - Thatcher erklærte krig mot det mektige gruvearbeiderforbundet, og utløste nærmest borgerkrigliknende tilstander. I kjølvannet av de tapte streikene kom det en bølge av fagforeningsknusing i begge land, og lønnsfastsettelsen ble ført tilbake igjen til de rene markedskreftene.

Amazon og slaveritilstander

Man ser det igjen og igjen, oppsummerer Bals, i nær sagt alle streikekamper gjennom historien, at folk slåss for å bli behandlet som mennesker. At de er noe mer enn bare arbeidskraft. - Om man ser på det amerikanske arbeidslivet i dag, så er det en kamp om verdighet og anerkjennelse. Bals trekker frem plakatene til de streikende Amazon-arbeiderne, hvor det står «We are

humans, not robots», og sammenlikningermed da fyrstikkarbeiderne i Norge streiket i 1889. Da sa de at «Nå begynner vi å forstå at vi har verd som mennesker vi også». Han sier at det deprimerende med boka hans, er at den på sett og vis starter og slutter med det samme: Det arbeiderbevegelsen måtte kjempe for i sin spede barndom, må folk slåss for igjen nå.
Jonas Bals er fagforeningsmann og historiker.  (Foto: Christopher Ohlsson)

Jonas Bals er fagforeningsmann og historiker.
FOTO: CHRISTOPHER OHLSSON

Han mener «working poor», altså arbeidende fattige, er en følge av at arbeidslivet ikke lenger har den organiserte styrken til arbeiderbevegelsen . Utviklingen forsterkes av den såkalte delingsøkonomien, som de i USA kaller «dele-smulene-økonomien».

- Mens klodens rikeste drar på private rom-reiser, dyttes arbeiderne deres ned i søla. Amazon-arbeiderne i Alabama, som selv er etterkommere av slaver, sammenlikner arbeidsforholdene med det deres oldeforeldre opplevde, sier Bals.

Han trekker frem taxiløsningen Über som et dårlig eksempel på arbeidsliv.

- Og det er en god grunn til at Foodora-streiken fikk så mye internasjonal oppmerksomhet. I veldig mange land ser vi en ukritisk hyllest av ny teknologi.

Rosa-streiken i 2019: Foodora-syklistene samlet utenfor Riksmeklerens kontor i Oslo før meklingen startet. FOTO: NTB, OLE BERG-RUSTEN
Rosa-streiken i 2019: Foodora-syklistene samlet utenfor Riksmeklerens kontor i Oslo før meklingen startet. FOTO: NTB, OLE BERG-RUSTEN

- Vi må ikke organisere oss som et løsarbeidersamfunn bare fordi det er teknologisk mulig å gjøre det.

Bals mener det er mye å lære av trønderne for 100 år siden, med Tranmæl og Fagopposisjonen, for eksempel om hvordan bransjene der organisasjonsgraden er høy, kan hjelpe de som står svakt og uorganisert.

- De pekte blant annet på behovet for å bruke sympatistreik, der de sterke og etablerte støttet nye grupper som ville organisere seg.

Bals trekker frem streiken på Godt Brød i 2019, hvor unge studenter som jobbet deltid kjempet fram tariffavtale, som et godt eksempel. Også studentene har et ansvar, mener han.

- Det er utrolig hvor lite unge vet om arbeidslivet når de skal ut i det. Vi må øke kunnskapen om hvilke rettigheter vi har, men også om ansvaret vi har som individer for å opprettholde dette arbeidslivet. Det er ikke nok å bare lære litt om LO og NHO i samfunnsfagtimen.

- I ledelsesutdanningene vi har, er pensum hentet fra land der det nesten ikke finnes fagforeninger: USA og Storbritannia. De som skal lede norske bedrifter bør lære hva den norske modellen er. Det gagner ikke bare arbeidstakerne, men også lederne. Det å lære seg tvisteløsninger framfor baksnakking og ukultur, er alle godt tjent med, sier Bals.

Identitetspolitikken og arbeiderkampen

Arbeidere har forskjellig etnisitet, seksualitet, kjønn og ikke minst helt forskjellige lønnsnivåer og helt forskjellige arbeidsoppgaver. Men Bals tror det er mulig å samle alle.

- Husk Foodora-arbeiderne. De kom fra alle verdenshjørner og snakket alle verdens språk. De klarte likevel å samle seg til en klubb, og doblet antall medlemmer mens streiken pågikk.

Bals gjør som Hanssen og går 100 år tilbake i tid, og til en annen trondhjemmers USA-reise: Martin Tranmæl. Hans møte med Industrial Workers Of The World, IWW. Det de gjorde var et opprør mot den etablerte fagbevegelsen i USA, som bare var for hvite, faglærte menn. IWW organiserte kinesere,

En historie om strid, samhold og solidaritet.
En historie om strid, samhold og solidaritet.

afroamerikanere, kvinner og ufaglærte, og ville lage one big union for alle. - Om man har det som utgangspunkt, og organiserer rundt interessepolitikk, vil det bygge ned fordommer raskere enn noe annet. Han mener identitetspolitikk ikke trenger stå i motsetning til klassepolitikk.

- Faglig organisering må foregå på et antirasistisk og feministisk grunnlag, understreker han, og trekker frem Amazons varelagers «Black Lives Matters»-bannere, mens svarte jobber under slaveliknende forhold i varehallene deres, og kaller det klasseblind identitetspolitikk.

De moderne løsarbeiderne

Det skrives stadig oftere om løsarbeidere, som ofte blir forbundet med polakker og litauere i byggebransjen. Det kan være vanskelig å se hvem som er løsarbeider og hvem som ikke er det, på et kontor fylt med Yucca-palmer og stilige engelske jobbtitler.

- Jeg vet ikke om vi kan sette vår lit til livsstilsmagasinene til DN, som jo innimellom inneholder fortellinger om hvordan det er å være utbrent i en alder av 30. I tillegg til å starte med skolene, må vi i fagbevegelsen bli flinkere til å organisere i nye og fremvoksende bransjer.

Han kaller seg en forsiktig optimist.

- Vi har fortsatt en sterk arbeiderbevegelse i Norge. Men jeg sier «forsiktig» av en grunn. Det kommer til å kreve enormt mye å forsvare det vi har oppnådd, for motkreftene er sterke, sier forfatteren, historikeren og fagforeningsmannen.

Regnet fortsetter å hølje ned. Men det stopper ikke trondhjemmerne, skal vi tro historien og de som står med faner på Cicignons plass her og nå.