Kritikker og omtaler av Ingen ting å være redd for

Barneteater som fenger

Av Trygve Lundemo, Adresseavisen 14.09.91

Tredjeklassingene på Bispehaugen skole var helt oppslukt
da Trøndelag Teater prøveviste et nytt barnestykke i går.

En liten kattunge, det er ingenting å være redd for. Tredjeklassingene på Bispehaugen skole var skjønt enige om det da Trøndelag Teater i går var på besøk med et helt nytt teaterstykke for barn.

Det ble en hyggestund med knis og latter, gisp og forskrekkelse i gymnastikksalen. En hyggestund ikke bare for det unge publikummet, men like mye for skuespillerne som setter stor pris på slik uforbeholden entusiasme.

«Ingenting å være redd for» heter stykket om åtte år gamle Ingerlinn som så fryktelig gjerne vil ha en kattunge som hun faller pladask for da hun er på besøk hos naboen.

Når mor og far sier meget bestemt nei, er det ingen tvil om at Ingerlinn har det ungdommelige publikum på sin side. Det er fascinerende å se hvordan tredjeklassinger kan bli helt oppslukt av det som skjer på scenen når skuespillere er på besøk.

Iren Reppen-i rollen som Ingerlinn var tydeligvis en av dem, og Pia Jacobsen var en så nusselig kattunge at mange måtte bort og klappe den. Publikum syntes nok at Hege Rohde og Hallbjørn Rønning var fryktelig strenge foreldre.

Trøndelag Teaters besøk på Bispehaugen var den andre prøveforestillingen før Ingenting å være redd for har skolepremiere på Charlottenlund torsdag l neste uke. Frem til 15. oktober blir stykket vist omkring på skolene i Trondheims- området, og deretter blir det etter all sannsynlighet satt opp i Arbeiderforeningen.

Vil ha katt

Av Amund Grimstad, Klassekampen 21.09.92

Kor mange barn er det ikkje som har ønska seg eitt eller anna kjæledyr, men som, i staden har møtt uforståelege foreldreargument eller byråkratiske borettslagsreglar. Bak alle dei vanskelege orda er det kanskje heilt andre grunnar til at ein ikkje får den firbeinte venen ein så inderleg ønsker seg. Dette er det Trøndelag Teaters barneframsyning, «Ingenting å være redd for» tar for seg med ein god porsjon varme.
«Framsyninga har gått som oppsøkande teater på skulane i Trondheim i heile haust, og er nå sett opp på Teaterloftet. Det er blitt ei lun lita framsyning som tar barnas parti eitt hundre prosent, og som kanskje har ein moral einskilde vaksne vil ha vanskeleg for å svelgje. Men for barna finst det ikkje problem med å forstå eller kjenne seg att i oppsettinga.

Katta til fru Hagebrink (Hege Rohde) har fått ungar, og alle har fått ein heim så nær som den minste kattungen (Pia Jacobsen). Den vesle katta er både kjælen og leiken, og Ingerlinn (lren Reppen) på 8 år fell pladask for det lille nøstet. Katta er hennar om ho får lov av foreldra sine (Kine Bendixen og Hallbjørn Rønning). Det får ho sjølvsagt ikkje, og der ligg konflikten.

Men Ingerlinn er ein oppfinnsam unge som ikkje går av vegen for eit par spanske, ei lita løgn og nokre tjuvtriks,(alt godt innom grensa for det akseptable). Ho er ein unge som: ikkje gir seg så lett. Iren Reppens rolletolking gjer jenta akkurat passe dristig når det gjeld å utfordre foreldra. Om dette er ein metode som vinn fram, skal eg sjølvsagt ikkje røpe, men her er konfliktar og løysingsmodellar til å kjenne seg att i både for vaksne og barn! Det er dessutan befriande å sjå ei barneframsyning der moralen for det første (rett nok godt innpakka, men likevel) er å gjere opprør, og der konflikten blir akseptert som ein konflikt, og ikkje løyst i lutter kardemommeidyll, men tvert om, ved at den ene parten vinn og den andre tapar.

Dei fem aktørane kjem alle godt frå rollene sine, men det er særleg Iren Reppen som imponerer som åtteåring. Per Kristian Solbakkens scenografi er tydeleg laga for oppsøkande teater, men fungerer like bra på ei fast scene. Enkel, men effektfull bruk av kulisser som blir skrella lag for lag som ein lauk. Instruktør Trond Birkedal har vald å la stykket framstå som ei lun, varm, og roleg fortalt historie utan alle dei larmande påhitta ein ofte finn i barneteater. Han har dessutan prøvd å bryte ned skillet mellom scene og sal. Dette har han greidd bra, og resultatet er blitt ei riktig triveleg lita framsyning.

Varmt kattedrama

Av Terje Eidsvåg, Adresseavisen 20.09.91

Iren Reppens innsats som åtte-årige Ingerlinn er nok til at «Ingenting å være redd for» blir varmt og severdig teater. Barn, foreldre og kjæledyr er rammen for Trøndelag Teaters oppsøkende forestilling. I går hadde den urpremiere på Charlottenlund skole.

Ingeborg Eliassen har skrevet et koselig, men engasjerende lite skuespill om et tema som mange barn kjenner ubehagelig godt. Om konflikten som oppstår når ungene vil ha et kjæledyr, men foreldrene sier nei. Tradisjonelt
Reaksjonene fra publikum i aulaen på Charlottenlund tydet ihvertfall på gjenkjennelse. I utgangspunktet er det en tradisjonell historie. Ingerlinn vil ha katt, en nabokone har en katt å gi bort, men mamma og pappa sier nei. Det originale er at foreldrene ikke sier den egentlige grunnen til at de sier nei. Særlig faren har, som det heter, vikarierende motiv. Iren Reppen imponerer stort om Ingerlinn. Når voksne skuespillere spiller barn, blir resultatet ofte en parodi på barn. Reppen balanserer fint og får frem både de utspekulerte og varme egenskapene til jenta. Uforløst rolle
Hallbjørn Rønning tar godt vare på en spennende farsrolle, mens Pia Jacobsens katt er av den typen man må bli glad i. Det som fungerer minst i forestillingen, er rollefiguren Fru Hagebrink, som Hege Rohde spiller. Det ser ut til å være en slags trend at fortellinger for barn skal inneholde en slags «magisk» voksenperson, som til slutt hjelper barna å løse problemene. Hadde – det vært så vel. I denne sammenhengen er hovedproblemet at Fru Hagebergs uforløste rolle sørger for en vel lettvint løsning på problemet.

Til tross for visse svakheter, er «Ingenting å være redd for» en varm og fin forestilling. Fengende musikk og Per Kristian Solbakkens fleksible dekorasjon, bidrar til at barneskoleelever rundt om har noe å glede seg til. Og det spørs om ikke en del foreldre kan vente seg knallharde krav om kjæledyr fremover.

Kritikker og omtaler av To søstre

God ny familieforestilling

Ida Lou Larsen, Nationen, 04.03.2000

Pappaen til Ristil er blitt enkemann, og mammaen til Ragnhild er skilt. Ristil som aldri har kjent mammaen sin – hun døde da Ristil var bitteliten lengter veldig etter en mor, mens Ragnhild som har et godt forhold til pappaen sin, selv om han har flyttet til Sverige, føler ikke noe spesielt behov for en stefar. Skulle mammaen hennes likevel finne på å gifte seg igjen, har Ragnhild bestemt at Terje ville være den rette. Snille Terje som har oppkalt en kalv etter Ragnhild. Men mamma og pappaen til Ristil har forelsket seg i hverandre, og før Ragnhild får sukk for seg, har hun og mamma flyttet inn til Ristil og pappaen hennes. Og dermed begynner problemene.

Ingeborg Eliassen har med To søstre grepet tak i en høyst aktuell problemstilling for mange, og det vesle stykket er befriende ærlig i sin behandling av et vanskelig tema som her i hovedsak blir sett fra de to småjentenes ståsted. Det er pinlig for Ragnhild når de alle fire er på strandtur, og mamma Tyra jåler seg til for Ask, og akker og ojjer seg fordi hun har glemt å ta neglelakk på tåneglene og derfor er så redd for krabbene. Selv om Ristil er veldig klok og fornuftig – hun er jo ett helt år eldre enn åtteårige Ragnhild – og i utgangspunktet ønsker seg en «isteden-for-mor», klarer hun ikke helt å godta at Tyra innfører vond havregrøt til frokost. Det er ikke lett for to så umodne mennesker som Tyra og Ask å holde liv i kjærligheten når de to ungene har mange, ulike krav som stadig setter foreldrenes tålmodighet på nye harde prøver, og det er dessverre helt naturlig at de begge retter sinnet og aggresjonen mot den ungen som ikke er deres. Men det er heller ikke lett for Ristil og Ragnhild som begge to opplever at de blir urettferdig behandlet av den nye forelderen. Det går godt til slutt, og det er de to barnslige, men likevel kloke småjentene som har mesteparten av æren for at den nye ungen til Tyra og Ask kanskje får en stabil familie å vokse opp i.

Handlingen i To søstre er veldig enkel, og den fortelles gjennom en rekke hverdagslige situasjoner som er tatt på kornet, og som de fleste vil kjenne seg igjen i. Men gjennom replikkinstruksjonen, og ikke minst gjennom de fire skuespillernes naturlige og uttrykksfulle kroppsspråk, klarer regissør Hanne Tørnta, som i likhet med Hans Henriksen er utdannet i St. Petersburg, å få fram at Ingeborg Eliassens tilsynelatende så enkle tekst avslører kompliserte følelsesmessige problemstillinger. Spesielt imponerende er det å oppleve hvordan Hanne Tømta har klart å få Therese Hugøys Ristel og Mai Lise Rasmussens Ragnhild til å bli to helt grunnleggende forskjellige små jenter. Ristel er stillfarende og litt innadvendt, og hun er utvilsomt preget av at hun aldri har hatt noen mor. Et langt stykke på vei er hun snusfornuftig og veldig snill, men også hennes tålmodighet har grenser, og hun er den som virkelig gjennomskuer de voksne. Den ett år yngre Ragnhild er derimot en liten bråkebøtte som kan erte småstein på seg, hun er hissig og oppfarende, og legger aldri bånd på seg. I Mai Lise Rasmussens skikkelse bobler den tette veslejenta av en enorm energi, og hennes kroppsspråk avslører hele tiden alt hun tenker og føler – en fascinerende dyktig rolletolkning.

De to voksne, Nina Schjeide som den oppfarende, men likevel viljesterke og utholdende Tyra, og Bjørn Myrholdt som den hissige men litt veike Ask, er mindre spennende. Men så er det da også de to småjentene som er viktigst i To søstre. Og det er ikke minst fortjenstfullt av Hanne Tømta og de to skuespilleme å få oss til å tro på søstervennskapet som til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, all kranglingen og rivaliseringen vokser fram mellom Ristil og Ragnhild.

Den stiliserte scenografien kler forestillingen, og det gjør også Per Janke Jørgensens musikk. Kort sagt, en god familieforestilling som fortjener å bli sett av mange.

Mitt barn, ditt barn – deira krangel

Marit Bendz, Bergens Tidende 29.02.2000

Tankevekkjande om ein enkjeman, ei fråskild dame og deira to døtre.

Eit lite drama i ein bitte liten sal for eit ørlite publikum. «To søstre», ved Sogn og Fjordane Teater syner ein kvardag både barn og vaksne kjenner seg att i. Ein liten tankevekkar for alle i familiar med mine barn og dine barn og eksterne foreldre i telefonen.

Men det er ikkje berre halvsysken og stesysken som kjenner seg att når jentene ber dei vaksne la vere å blande seg inn i deira krangel. For krangle gjer dei, store som små.

Sjølv tapte eg hjartet mitt til trassige vesle Ragnhild. Ho tyr til både løgner og provokasjonar for å få litt merksemd frå dei vaksne, som stort sett har nok med sine eigne kjensler.

Historia er ganske enkel – enkemannen Ask (Bjørn Myrholdt) flyttar i lag med fraskilde Tyra (Nina Schjeide). Med seg inn i den nye familien har dei kvar si dotter.

Den furtne og temperamentsfulle Ragnhild (Mai Lise Rasmussen) vil ha ein kalv og tykkjer mora skal gifte seg med Terje, for han har gard. Ask er berre teit og sint. Den meir inneslutta, men likevel vennlegare Ristil (Therese Hugøy) vil ha ei mor. Men ikkje ei slik som Tyra, som lagar ekkel havregraut.

For første gong er Malarsalen, som til vanleg vert nytta til å lage kulissar, nytta til teatersal. Kring 70 tilskodarar er det plass til på ein liten amfi, og dei på første rad kjenner det som dei deltek i handlinga på scena. Både vaksne og ungar ned til fire år humrar seg gjennom den vesle timen stykket varer. Det er lett a fnise med jentene når del rottar seg i hop mot dei temmelege håplause foreldra.

Eg veit ikkje om det strir mot vedtektene til Sogn og Fjordane Teater at det vert snakka både bergenser og trønder – men befriande er det å høyre så mange dialektar på ein gong – for er det ikkje slik det er i den nye familien? Så kaotisk, så vanskeleg å tilpasse seg andre sine vanar.

Seks lette, mjuke plastklossar og ei dør er dei minimalistiske kulissane. Treng Ragnhild ein telefon for å ringje faren, teiknar ho ein på eine sida av ein kloss. Ros til iseenesettaren Hanne Tømta, som gjorde ferdig diplomoppgava si for to år sia ved regilina pa teaterskulen i St.Petersburg.

Ensemblet har møtt ulike reaksjonar på «To søstre». På ei førehandsvisning for ein 9. klasse sat ungane tagale og alvorlege på stader der dei forventa latter. Min eigen konsulent på ni år – same alder som dei to stesystrene – tykte framsyninga var artig. For ho var det ei stadfesting av at vaksne er rare – og litt dumme. Og av og til er det nyforelska paret litt for rare og dumme. Ragnhild og Ristil er meir truverdige i all sin sjalusi, si einsemd og i sitt gryande vennskap. Om dei furtar eller rasar – dei klarer fint å få fram to svært ulike typar, som alle som er barn, har barn eller har vore barn kan kjenne seg att i.

Teatersjef Mette Brantzeg satsar på samtidsdramatikk i sin første sesong ved Sogn og Fjordane Teater. Det har ho visst gjort rett i. Eg hadde mest ei kjensle av fjernsynsteater (finsk?) der vi sat tett samam som i ei lita stove og kjende magen til sidemannen riste tid om anna.

«To søstre» skal saman med «Natta syng sine songar» ut på turné i Sogn og Fjordane fra 9. mars.

Mitt barn, ditt barn, vår familie

Jofrid Lothe, Firdaposten 28.02.2000

«To søstre» er eit teaterstykke for vaksne og barn om vanskane med å skape ein familie når både mannog kvinne har kvar si åtte år gamle dotter frå før. Stykket er ein lovande start for den nye teatersjefen, Metta Brandtzeg.

Både enkemannen Ask spela av Bjorn Myrholt og den skilte Tyra (Nina Schjeide), vil så gjemt få til familieprosjektet sitt. Men å ville ein ting og å få det til å lukkast i praksis er to ulike ting. Dei to har nemleg kvar si dotter som dei er svært glade i, og foreldebarn banda er minst like sterke som kjærleiken mellom paret. Ein del vaksne og nokre barn hadde møtt fram til premieren på den vesle scena i Førdhuset, og skodespelarane makta å fange merksemda og underhalde publikum gjennom heile stykket. «To søstre» av Ingeborg Eliassen er instruert av Hanne Tømta. Innflytting
Det første møtet der barna er med er passeleg vellukka og prega av optimisme, foreldra har tydeleg bearbeidd avkommet på førehand. Ask si jente Ristil er imøtekomande, medan Ragnhild som er dotter til Tyra er langt meir reservert. Når dei fire hamnar under same tak blir det verre. Raenhild passar på å nemne kalven som ho eig og måtte reise frå seint og tidleg. Samstundes understrekar ho at rommet hennar ikkje er større enn eit kott. Akkurat dette poenget dreg mor hennar fram i dårlege stunder. Ristil på si side har ei mor himmelen og er generelt venleg innstilt til omverda, men det gjør ikkje at ho likar maten til den nye kvinna faren har henta i hus. Familieprosjektet avlar mykje humor, og skodespelararne utnyttar tekstane på ein fin måte. Spesielt imponerar tolkninga Mai Lise Rasmussen gjev av den sårbare og energiske Ragnhild som er glad i lange telefonsamtalar med den eigentlege faren tidleg på morgonen, og som vaktar tusjane sine mot tjuvlån frå stesøstra med livet som innsats. Far i huset er ein ordensmann, og livredd for å få øydelagt puslespelet han har brukt fleire år på å lage. Han ser den viltre stedotra Ragnhild som ein potensiell trussel. Den meir fredelege og drøymande Ristil vert spela av Askvolljenta Terese Hugøy.

– Det er vanskeleg å skulle vere åtte år på scena, og eg brukar nok litt av meg sjølv slik eg var som bam, mykje er rolle og ulikt meg sjølv, seier Hugøy. som er letta etter prermiera. Utflytting
Etter mange kompromiss med matlaging, gebursdagar og andre kvardagslege problem går det med dei fire sorn med tusenvis av norske familiar kvart år, Ask og Tyra skil lag. Puslespelet til Ask vert symbolsk nok øydelagt ved eit uhell når dei to små jentene leikar, og Ask legg skulda på Ristil. Dei huslegt problema tek etter kvart overhand, og mor og dotter flyttar ut.

Stykket er ikkje over med dette, dei fire prøvar etter kvart å lime saman familiepuslespelet att, eit felles barn er nemleg, på veg. Problemstillinga med splitta forhold og nye familiekonstellasjonar har vore aktuell i eit par tiår, og det ser ut til at det ikkje blir færre som kjem i denne situasjonen. Slik sett er stykket til å bli klokare av, samstundes som ein kan le av gjenkjennelege problem. «To søstre» er ein lovande start med Mette Brandtzeg i teatersjefstolen. Sogn og Fjordane Teater skal på turne med forestillinga, for det meste er det skuleklassar som skal sjå framsyninga. Kanskje foreldre skulle bli med barn og stebarn i teater?

Underfundig familiekomikk

Bjørn Stokseth, Sogn Avis 26.02.2000 Førde:

Ein enkemann fell for ei fråskild kvinne. Sjølv forelskar ho seg like intenst. Men; dei to har ei enda større kjærleik i livet, nemleg til kvar si åttearige dotter.

Korleis det heile ender i stykket «To søstre» av Ingeborg Eliassen skal ikkje røpast her. Men om utgangspunktet kan vi likevel fortelje følgjande før kveldens offisielle premiére på Sogn og Fjordane Teater i Førde: Handlinga er lagt til ein større stad i distriktet. Pappaen, enkemannen Ask (Bjørn Myrhol) er innflytta trønder, mammaen, den fråskilde kvinna (Nina Skjeide) og dottera Tyra (Mai Lise Rasmussen) kjem frå ein eller annan plass i Hordaland, medan dottera til Ask, Ristil heiter ho, (Therese Hugøy) er sogning så god som nokon.

Og dette er da også eit kuriøst poeng ved «To søstre»: Om familiebanda er oppløyste, og den tradisjonelle kjernefamilien på vikande front, tematiserer også stykket eit anna særtrekk ved den moderne tid: Stadig fleire har sine røter andre stader enn der dei bur. På godt og vondt. Barna framfor alt?
Nemnast må og at det er ein framsyning med fleire lag, dette. Og sjeldan er vel omgrepet «farnilieforestilling» meir dekkjande enn i Hanna Tømtas regidebut «To søstre», – kall det gjerne ein litt sorgmunter pastisj over Thorbjørn Egners illusorikse «den lykkelege familie». For dei vaksne til dømes: Kva for rett har eg eigentleg
– til å påføre mine born smerte i jakta på nærleik og kjærleik frå ein annan vaksen? Eller – på den andre sida: skal barna sitt umiddelbare behov gå framfor alt anna, alltid?

Frå barnet sin ståstad blir følgjande spørsmål påtrengande: Kva er det eigentleg som hender, når mamma eller pappa finn seg ein kjæraste? Kvifor blir eg så rasande på denne nye? Korleis har det seg at sjølv namnet på vedkommande mest høyrest ut som – «ingenting»? Sjølvoptatt
Alvorlege tema, javisst, men presentert med ein varm, smittande humor som gjer dette til noko ganske anna enn sosialrealistisk tristesse. I alle fall om ein skal dømme etter kortversjonen som blei vist torsdag. Og den gir sjølvsagt ikkje grunnlag for å trekkje nokon endeleg konklusjon.

Men to ting må likevel nemnast her. For det første: Sjølvlærde, men særs rutinerte Mai Lise Rasmussen i rolla som Tyra, ber mykje av denne opp setiinga. Det kan det ikkje vere tvil om. Teikninga hennar av ein sjalu, eruptiv og sjølvoppteken åtteåring er akkurat så overtydande at ein gløymer tvert at denne skodespelaren sjølv for lengst har passert dei tretti. Fryktblanda håp
For det andre: Det faktum at alle aktørar får utfalde seg på eige tungemål, jo då, det er norsk, men her går det på dialekt, gir ikkje bare ein tematisk gevinst. Grepet synest og å verke forløysande også for sjølve gestaltinga av dei ulike figurane. Og effekten er ikkje anna enn slåande; desse personan trur vi på – stort sett. Einskild individer meir enn typar, med ei iaugefallande fortid og med fryktblanda håp for framtid. Akkurat som alle oss andre.

Magne Magler Wiggen er ansvarleg for den enkle, men anvendbare scenografien, medan Halldis Hoaas har hatt jobben som dramaturg. Stykket er elles spekka med musikk, kor tekstparafrasene og arrangementa er signert Per Jancke Jørgensen. Om vi legg til at Solveig Fugløy har stått for kostymedesignen, skulle alle vere nemnt.

Krampelatter og klump i halsen

Gunhild Sindre, Sunnmørsposten 28.2.2000

Det medførte både krampelatter og klump i halsen, teaterstykket «To søstre» som hadde premiere på Sogn og Fjordane Teater laurdag.

– Eg trur både born og vaksne kjenner seg att. Og mange vil nok føle at det gjer godt å sjå eit slikt stykke, vite at dei ikkje er åleine med sine tankar og reaksjonar, meiner Nina Schjeide frå Ålesund, som gjer ein glimrande innsats i ei av rollene i «To søstre».

«To søstre» har ei handlingsramme som er langt frå ukjent i våre dagar. Mann og kvinne med barn frå tidlegare ekteskap startar eit nytt samliv. I dette stykket er det ein enkjemann og ei skild kvinne som blir glade i kvarandre. Begge har sin eigen augnestein, ei åtte år gammal jente.

Kva skjer mellom mor/dotter og far /dotter når alle fire skal prøve å leve saman? Korleis opplevast det å måtte dele mor eller far med ei ny syster? Korleis taklar dei vaksne å skulle forhalde seg til «ditt barn» i høve til sitt eige? Desse og mange andre spørsmål dukkar fram i stykket. Om ein finn svara, er i mange tilfelle opp til ein sjølv og dei eigne røynslene ein måtte ha.

Ingeborg Eliassen, som har ført stykket i pennen, har greidd å ta opp dette alvorlege temaet i ei form full av humor og varme. Ironien er også ein viktig medspelar, og vert forsterka gjennom gode skodespelarprestasjonar. Ikkje minst frå Nina Sehjeide, ålesundsjenta som spelar Tyra, «mor» i stykket.

– Tyra gjer som ho sjøl vil, under påskott av at ho gjer det til beste for dottera. Dette trur eg diverre ofte er tilfelle. Born blir gjern undervurderte, og ikkje tekne på alvor. Og kor ofte ser vi ikkje at barna tek på seg skulda for ting som går gale, seier Nina Schjeide, som trur mange vaksne vil nikke gjenkjennande til episodar i stykket.

– Dei vil nok både sjå ironien og galgenhumoren, og kjenne att utbrot av typen «vi kranglar ikkje, vi diskuterar!!!!»

I stykket møter vi både klassiske kvardagskonflikter og problematikk av typen «mitt barn og ditt barn». «Du lagar vond mat»-syndromet er heller ikkje utelatt. Dette var i si originale framstilling ei av dei scenene som kalla mest på latteren. «Sei meg, er du åtte år eller er du tre – Er du åtti år, eller er du hundre?!» (Dialog mellom «istadenforpappa» Ask og Ragnhild, 8 år)

«To søstre» har fått merkelappen «vaksen- og barneteater». At akkurat desse orda er valde, er nok inga tilfeldigheit. Dette er eit stykke som utan tvil har bodskap på minst to plan. Ungane som var tilstades på premiera skratta og lo mange stader, og kjente utan tvil att både dei vaksne sin tvetydige opførsel og dei to jentene sine gleder og konflikter. Eit stykke verd å sjå for alle som opplever å introdusere ein «ny» far eller mor i familien. Eller for den skuld: Eit stykke for alle som på ein eller annan måte har familie – eller nokon gong har tenkt å få det.

Den bittersøte kvardagen – terningkast fem

Helge Johansen, Firda 28.02.2000

Som oss alle lengtar dei etter å bli elska, dei små og store menneska som strevar med livets puslespel i teaterstykket «To søstre» på Sogn og Fjordane Teater. Men dette spegelbiletet av vår splintra tid viser ikkje berre forgremma andlet. Dette er ei forteljing om håpet som held oss oppe.

Vegen er farleg kort over i såpeopera eller til finsk fjemsynsteaters mørke nevrosar, når ein forfattar og eit teaterensemble gir seg i kast med emnet fylkesteatrets nye oppsetjing handlar om: Enkemannen Ask (Bjørn Myrholdt) møter den fråskilde Tyra (Nina Scheide), søt musikk oppstår og dei bestemmer seg for å skape ei ny lukkeleg familie av sine einsame liv. Kvar har dei med seg ei dotter inn i det nye forholdet; Ask den stillfarne Ristil (Therese Hugøy), medan Tyra flyttar til sin nye heim med gutejenta Ragnhild (Mai Lise Rasmussen). Dissonansar
Men den søte musikken går meir og meir over i dissonansar når born og vaksne møter kvardagen og skal slipe kantane av kvarandre. Sjalusien kjem for fullt, saman med kampen for å bli lagt merke til. Alle får vanemønsteret sitt splintra, og kjærleiken kvar av dei har til si eiga dotter skapar nye forviklingar. Så kjem mistydingane, utbrota av sinne, og dei tårevåte stundene når Ristil snakkar med mor si i himmelen og Ragnhild eksploderer i sår aggresjon.

Hadde dette vore Offshore, ville dette forsøket på å finne livslukka gått dit høna sparkar. Det gjer det nesten også, eit absurd, tragikomisk virvar. Men frå alle kranglane og kivet veks det fram band jentene imellom og mellom dei vaksne foreldra. Alle treng dei eigentleg kvarandre så sårt.

Der sit vi små og store tilskodarane og ser forfattaren Ingeborg Eliassen og Sogn og Fjordane Teater halde ein spegel opp for oss. Og det vi ser, er smilet og livsviljen som bryt fram mellom alle tårene kvardagen kan gi oss.

«To søstre» får god mottaking hos tre av dei yngste blant publikum på premieren laurdag,- Terningkast fem, seier både Anne Marie øvrebø (11) og Martin Hatlebrekke (14) frå Førde, og Raymond Rønnekleiv (14) frå Sandane.

– Vi kjende oss att. Folk kranglar om små bagatellar, og dei vaksne oppfører seg litt rart. Men det var ikkje alt vi skjøna av handlinga. Dei vaksne forstod nok meir, seier dei tre. – Stykket verka ekte. Episodane i dette stykket er slik kvardagen kan vere, tykkjer Raymond, medan Anne trekkjer konklusjonen alle tre er samde om:
– Eg tykkjer stykket var bra.

«To søstre» i ein liten sal med kort avstand til dei rundt 70 tilskodarane var det plass til å pakke saman i amfi. Nærleiken og den etter måten enkle scenografien er eit godt val. I større lokale kan dette stykket lett misse nerven og freiste til overspel.

På same måte er det truleg eit heldig val for Sogn og Fjordane Teater å velje ei oppsetjing med ein kvardagsdramatikk og eit ambisjonsniva ensemblet ikkje bryt nakken på. Det tener til å gi fylkesteatret ein eigenart, i staden for at det framstår som lettvektutgåve av dei større og meir ressursterke scenane. Therese Hugøy og Mai Lise Rasmussen var kanskje litt prega av premierenervar laurdag, men jenterollene deira vart meir og meir truverdige di lenger dei kom ut i framsyninga. Bjørn Myrholts Ask og Nina Scheides Tyra er fulle av lengt, smerte og temperemant, men bikka stundom litt mykje over i typeteikningar. Barne- og vaksenteater
To ting gir denne oppsetjinga styrke. For det første er den noko så sjeldant som eit barne- og vaksenteater på same tid. For det andre snakkar alle dei medverkande naturlege dialekter som kler handlinga.

Hanne Tømta har vore iscenesetjar, Magne Magler Wiggen har scenografien, Halldis Hoaas har vore dramaturg og Per Janke Jørgensen har som vanleg teke seg av musikken. Sogn og Fjordane Teater kan trygt møte publikum med dette stykket.

NYPREMIERE

Skråblikk på familielykke

Ellen Pollestad, Nordlys 18. oktober 1996

Med nytt friskt mot og to nye skuespillere, har Totalteatret tatt opp fjordårets festspillforestilling om det moderne familieliv sett med barns øyne. To barn som pent må følge med på lasset når opphavet – en far og en mor, forelsker seg og vil flytte sammen. Selv om den ene ungen protesterer på fars fravær på følgende sett – «Han er ikke død, han bare bor i Piteå».

Vel, far med datter på åtte og mor med datter på samme alder, barker i hop med store forventninger mens ungens skepsis står skrevet i misbilligende fjes. Det er duket for mange konfrontasjoner og danning av stadig nye fronter mens Vivaldis «årstider», surrer rundt. Ungene kives og rivaliserer om foreldrenes oppmerksomhet. Utspekulerte – og årvåkent på vakt mot forfordeling. De opplever at foreldrene har større forståelse og tillit til eget barn enn partnerens; og det ville være naturstridig om de ikke dro fordeler av denne erfaringen – midt i all usikkerheten.

Forestillingen er så langt fra et trist realistisk familiedrama som overhodet mulig. Den er boblende full av humoristiske innslag, fornøyelige og gjenkjennelige på samme tid. Varm og rørende – med masser av leken humor i møtet med stadig nye utfordringer. Foreldre og barn stilles på stadig nye prøver – og det spørs, når alt kommer til alt, om det ikke er ungene som best mestrer å få innflytelse over sin nye livssituasjon.

Forestillingen har fått et helt annet tempo enn sist. Den har tjent på oppstrammingen, og flyter ledig av sted. Nye rolle innehavere illuderer glitrende som åtteåringene Ristil og Ragnhild (har aldri sett Janne With så god før, og nykommeren Kristin Solberg klarer seg også utmerket). Far og mor spilles like sjarmerende som sist av Bernt Bjørn og Inger Katrine Hansen. Sjarmerende, forelskede, tafatte, rørende, oppgitte… Foreldrenes tålmodighet spennes til bristepunktet; her hjelper det antakelig like lite å gjemme seg bak avisen som å søke tilflukt i yogaøvelser. Mye kostelig situasjonskomikk i et tempo som drives til det forrykende stakkato. Foreldreparet blir både hektisk og eksaltert, nervøst og febrilt. Så spørs det da – om kjærligheten klarer å holde dem sammen? Eller er det ungene som må trå til – med hjelpsomt storsinn? Sluttscenen blir litt uavklart – uavgjort match for å si det slik. Er mor på sammenbruddets rand – eller…?

Kanskje ikke så galt å vise litt svakheter. I dette stykket fortoner ikke de voksne seg alltid like voksne, og lett skal det neppe bli.

Har kjærligheten overlevd mors havregrøt, må den vel klare fars fiskesuppe med. For å si det på den måten. Det blir et spørsmål om tilpasning.

Det er ikke de pedagogiske pekefingre som behersker denne forestillingen, men lekent overskudd, humor og varme. Menneskelig innsikt og klokskap. Skråblikk på mulighetene for ny familielykke. Alvoret ligger under, men tonen er positiv. Det er en midt-i-blinken- forestilling i samtiden, og ungene i salen fulgte lydhørt med. Her er det nok gjenkjennelige situasjoner for veldig mange – og denne vesle humørpillen kan være god å ta med seg.

Strammere og bedre søstre – terningkast 5

Hegle Matland, Tromsø, 18.09.1996

Under Festspillene i Nord-Norge i fjor sommer hadde Totalteatret urpremiere på barne- og ungdomsforestillinga «To søstre». I går var det nypremiere på stykket med nye skuespillere i rollene som søstrene. Og det er en strammere og bedre versjon Totalteatret nå kan framvise.

Totalteatret bruker mye av sine ressurser på å lage teater for barn og tinge. «To søstre» viser at innsatsen gir resultater. Stykket er et bestillingsverk for Totalteatret skrevet av Ingeborg Eliassen.

Rent konkret handler «To søstre» om barna Ristil og Ragnhild, to svært så forskjellige jenter på åtte år, som blir søstre fordi den enes mor og den andres far blir glade i hverandre og flytter sammen. Samlivet blir ikke bare enkelt, verken for barn eller voksne. De to foreldrene har forskjellig syn på barneoppdragelse og synes den andres barn er problematisk.

Men er det en slem stemor/stefar vi har med å gjøre og er stebarna slemme eller forsømte?

Nye familiemønstre

Handlinga presenteres i form av en både absurd og naivistisk hverdagskomedie om alminnelige alvorlige ting. Sjøl om «To søstre» har sitt utgangspunkt i en for mange en litt uvant situasjon, så er det likevel mange som opplever nye familiekonstellasjoner som den som oppstår i dette stykket. Ofte kan de vel også være enda mer innviklet fordi det også kan være snakk om felles barn i tillegg til hver sine barn og at de andre foreldrene er mer involvert enn i dette konkrete tilfellet hvor mor til den ene jenta er død og far til den andre hor langt borte.

Generelle problem

Likevel tror jeg det er galt å henge seg for mye opp i at familiesituasjonen i «To søstre» ikke er «normal-familie». Problemene oppstår nok vel så mye på grunn av at vi mennesker er forskjellige, har ulike verdier og holdninger, er ulike typer, har forskjellige behov også videre, enn på grunn av at de to barna ikke bar samme foreldre. Derfor tror jeg også at gjenkjennelsesmomentene i episodene som oppstår i «To søstre», vil være til stede for de fleste barn og voksne som ser forestillinga, samme hvordan deres familiesituasjon konkret ser ut.

«To søstre» tar opp et viktig tema, og gjør det med glimt i øyet. Det er godt å kunne se noe alvorlig med et smil. Og situasjoner å flire av er det nok av i forestillinga. Svært mange av episodene og situasjonene som oppstår blir også tatt veldig fint på kornet.

Godt jobbet

I forhold til det publikum kunne se da stykket hadde premiere i Harstad i fjor, er det en bedre versjon Totalteatret nå byr på. Det er blitt jobbet mer med personskildringene. Karakterene har fått større dybde. Det synes også som om det har en gunstig virkning at Janne With og Kristin Solberg har overtatt rollene som søstrene.. De er yngre skuespillere med evne til å framstille barnekaraktere på en overbevisende måte.

Minst like viktig er det at man gjennom å stramme inn forestillinga har fått en bedre rytme og et langt mer intenst driv i den. Det er viktig for at dagens versjon av «To søstre» er blitt så helstøpt som den er.

En total familie

Jan Henriksen, Adresseavisen nov. 1996

Totalteateret fra Tromsø gjester i disse dager Teaterhuset Avant Garden med stykket «To søstre», en forestilling som er en del av en større satsning på teater for barn og unge. Men det er et stykke som passer like godt for voksne med barn, som barn med voksne.

Ask og Tyra har hver sin åtteårige datter med «på slep» når de bestemmer seg for å flytte sammen. Forsøket på å opprette den homogene kjernefamilien møter snart problemer, i form av krangel om territorium, sjalusi og påtrengende usikkerhet hos den nye stemor og -far. Forestillingen er et forsøk på å se situasjonen fra «søstrenes» synsvinkel, Ragnhild og Ristil, to jenter som på mange måter håndterer, og manipulerer, det hele bedre enn sine foresatte. Det er Ask og Tyra som har problemene, og de forsøker ubevisst å oppklare dem gjennom sin egen datter. Barna blir buffersonen for meningsytringer og følelser de voksne ikke er i stand til å konfrontere hverandre direkte med.

Det er et stykke troverdig samlivsdramatikk, uten at det noen gang nærmer seg kjøkkenbenkrealismen. «To søstre» holder seg hele tiden på den lett stiliserte, litt absurde og til tider humoristiske siden av sceneuttrykket. Detaljene fokuseres mer enn helheten, fra irriterende malingsflekker, via høy musikk til ensidig kosthold med havregrøt. Møtet med grøten er som foreldrene møter hverandre – med stilltiende misbilligelse og falske smil. Et «nei» til havregrøten markerer da også et «nei» til fortsatt samliv.

Forestillingen tar i bruk enkle og gode scenografiske løsninger, og de antar såvel en praktisk som symbolsk funksjon. Som puslespillet som aldri blir ferdig, eller inngangsdøra som ikke slipper like mye inn som den er stor. Skuespillerne jager rundt på scenen, i et tempo som illustrerer det nye samlivsstresset. Karakterene er ikke alltid like helhetlige, men særlig i samspillet med døtrene etableres situasjonene godt. Ingen vinnere, bare tapere i denne historien, som ofte klarer å poengtere den aktuelle problematikkens vesen. Mens vår higen etter «den totale familie» fremdeles venter på en forløsning. «To søstre» vises til og med søndag.

URPEMIERE To søstre

Godt teater for de yngre

Helge Matland, Tromsø 03.07.1995

Totalteatret bruker mye av sine ressurser på å lage teater for barn og unge. Premieren på «To søstre» viser at innsatsen gir resultater.

Totalteatret er nå i gang med ei stor satsing på ny norsk og fortrinnsvis nordnorsk dramatikk for barn og unge. Først ut i denne satsinga er stykket «To søstre» som hadde premiere under Festspillene i Nord Norge fredag kveld.

Stesøstre

Handlinga presenteres i form av en både absurd og naivistisk hverdags komedie om alminnelige alvorlige ting. Sjøl om «To søstre» har sitt utgangspunkt i en for mange en litt uvant situasjon, så er det likevel mange som opplever nye familiekonstellasjoner som den som oppstår i dette stykket. Ofte kan det vel være enda mer innviklet fordi det også kan være snakk om felles barn i tillegg til hver sine barn og at de andre foreldrene er mer involvert enn i dette konkrete tilfellet hvor mor til den ene er jenta er død pg far til den andre bor langt borte.

Generelt problem

Likevel tror jeg at det er galt å henge seg opp i at «familiesituasjonen» i «To søstre» ikke er en «normal-familie». Problemene oppstår nok vel så mye på grunn av at vi mennesker er forskjellige, har ulike verdier og holdninger, er ulike typer, har forskjellige behov og så videre, enn på grunn av at de to barna ikke har samme foreldre. Derfor tror jeg oså at gjenkjennelsesmomentene i episodene som oppstår i «To søstre» vil være til stede for de fleste barn og voksen som ser forestillinga, samme hvordan deres familiesituasjon konkret ser ut.

«To søstre» tar opp et viktig tema, og gjør det med glimt i øyet. Det er godt å kunne se noe alvorlig med et smil. Og situasjoner å flire av er det nok av i forestillinga. Svær mange av episodene og situasjonene som oppstår blir også tatt veldig fint på kornet.

Likevel finnes det en del innvendinger det går an å komme med. «To søstre» blir av Totalteatret presentert som ei forestilling for barn fra 10 år og for foreldrene deres. For meg som forelder, og sikkert også for de eldre barna som kommer for å se den, kan mye av det som skjer i forestillinga bli litt for forutsigbart.

Personkarakterene kan også til dels bli litt for ensidige. Først og fremst synes jeg det gjelder faren. Etter mi meining går dette noe utover muligheten til ei realistisk problematisering av stoffet.

Av skuespillernes prestasjoner setter jeg størst pris på det Turid Skoglund gjør. Kanskje har det en sammenheng med at hun klarer å formidle et blide av en person som er både mer sammensatt og virker mer naturlig på meg enn de øvrige, uten det overspillet som av og til skjemmer i presentasjonen av noen av de andre personene i stykket.

Til Tromsø

I denne omgang ble «To søstre» presentert for publikum kun gjennom to forestillinger i Harstad. Tromsøfolk skal imidlertid ikke fortvile. I september er Totalteatret på plass med stykket på scenen i hjembyen.

Nyskrevet bagatell kan utvikles

Sigurd Stenersen Harstad Tidende 03.07.1995

Hålogaland Teater samarbeider bl a med Totalteatret som nå står fram med forestillingen «To Søstre». Det er en nyskrevet bagatell, dramatisk sett.

Meget effektivt teater kan det bli hvis teksten tas hånd om av et ensemble som makter spillet i spillet. Her er det spørsmål om lek i annen potens. Sper man så på med overskudd og lekelyst, kan det bli underholdning av fint merke.

Totalteateret har de nødvendige ressursene, og i motet med en habil regissør oppstår det liv på arenaen. Historien er enkel: Enkemann med åtteårig (?) datter og fraskilt mor med datter i samme alder, to møtes og flytter sammen, gnisninger mellom barn og mellom de voksne, forsoning.

Stikkord: mitt barn, ditt barn, våre barn, mine fargetusjer, min hårspenne og omvendt, lojalitet, min far, din far…. Kort sagt, kjempegøy.

Men grepet er å se det fra barns ståsted. Døra er 4 m høy og stolene i samme skala. Altså, voksne spiller barn og voksne spiller voksne innenfor barns fysiske omgivelser og skala. Alt dette går bra fordi ensemblet har faglig styrke Og overskudd. Latteren er brolegningen i dette stykket. Og den reduserer problemet med å få til foreldrenes troverdighet i barns kulisser.

Totalteateret har en friskhet som overbeviser, de tør satse. Selv om teksten ikke akkurat innbyr til karakterskuespilleri, gjør aktørene en fin jobb med typetegningene. Hvis Festspillene i Nord Norge ser det som en oppgave å oppmuntre også frie grupper i arbeidet, har en slik forestilling en selvsagt plass i programmet.

Sjarmerende om familieforviklinger

Ellen Pollestad, Nordlys, 03.07.95

En liten hverdagskomedie med alvorlig undertone, om problemet med å snekre sammen en ny kjernefamilie av restene etter to tidligere sådanne. En mor og en far vil flytte i hop, og deres respektive døtre på åtte og ni år får fluksens pakke sine dyner (i henholdsvis rosa og lyseblått) og bli med på lasset.

Smertefritt går det ikke. Det blir kiving, krangling, sjalusi og lojalitetskonflikter – mine og dine barn. Usikre unger slåss om oppmerksomheten, utnytter situasjonen, alt mens de voksne fomler for å finne tonen, og Vivaldis årstider bruser i bakgrunnen.

To fronter seiler snart opp, på scenen anskueliggjort ved høyryggede stoler som effektive sperrer i krigssonen. Ungene sloss om hårspenner, tusjer og den mest attraktive ferie-utplasseringen, mens far tusler rådvill rundt og mor er opptatt av å finne skapet hvor kasserollene skal stå.

Forførerisk i silkepyjamas og med litt tendenser til slem stemor der hun trer havregrøten sin over resten av familien. (Sleskt bifalt av eget avkom.)

Og der eksploderer far for ett års puslespill går i dørken. Kortvarig skilsmisse og så er det gjenforening igjen. Ungene forsikrer de kan ordne opp i egen krangel sjøl, men etterlyser de nye klinkekulene – fiskeaua som har havnet i fars suppe.

Mange forviklinger og småpussige replikker i denne sjarmerende lille enakteren uten besværlig pekefinger. Enkel og upretensiøs, med mye lun humor og varme innbakt.

En frisk og kvikk liten sak. Mor er litt av en kjeftesmelle, og betegnelsen «hakk i plata» får konkret uttrykk. Morsom bruk av silhuetter.

De fire skuespillerne illuderer godt som henholdsvis rådville foreldre, ikke alltid like taktiske og ganske hatske iblant – og kloke små djevelunger.

Her er sikkert mye gjenkjennelig for mange – både barn og voksne i nye konstellasjoner på familietreet.

Sjarmerende familiedrama

Rune Ytreberg, Klassekampen 04.07.1995

Det er flere grunner til å se nærmere på forestillingen To søstre som hadde urpremiere under Festspillene.

Stykket er nyskrevet spesielt for Totalteateret og føyer seg inn i deres satsning på å presentere ny (nord)norsk dramatikk. Samarbeidsformen med dramatikeren er også spennende. Totalteatret har i to år samarbeidet tett med Eliassen, og bar slik unngått mange av de problemene som kan oppstå når ferske dramatikere leverer et ferdig manus. Samarbeidet med Hålogaland Teater er også med på å rive ned skillet mellom institusjons- og friteatrene.

Programmet øker forventningene. To søstre skal visstnok være et samtidig stykke om problemene som oppstår når to enslige foreldre og deres respektive døtre flytter sammen i en stefamilie. Det hele skal behandles på en humoristisk måte, fjernt fra sosialrealismen. Dessverre holder ikke programmet hva det lover.

Scenografien avslører raskt at vi skal se verden fra de to åtteåringenes synsvinkler. Døra midt på scenen er tre meter høy, stolene to meter. Etter en treig begynnelse flytter de to familiene sammen, og så oppstår selvfølgelige et hav av bittesmå og hverdagslige problemer som er viktige for barna, men ikke de voksne. De to voksne går rundt som to klisjeaktige stereotyper. (Ste)Faren er parodien på den snille og lite taleføre mannesveklingen, som blir redd og sint og såret hvis noe går ham imot. Han overbeskytter sin egen datter, er sint på stedatteren hele tida, og vil hverken høre på høy rockemusikk eller leke med plastikk-kuer.

(Ste)mora er den glade energibuntkvinnen som bestemt og forsonlig ordner opp både her og der, men som sprekker titt og ofte hvis hun er sliten eller nervøs eller stedattera ikke setter pris på den klisne grøten hun bar laget.

For en voksen tilskuer er det vanskelig å godta at voksne mennesker framstilles så dumme og kraftløse.

Det er da også ungene som rydder opp i de fleste problemer, til tross for forskjellene dem imellom. Ristil er et typisk enforeldrebarn, en byunge som på en prikk gjentar farens beskyttede leilighetsliv. Mens Ragnhild er en selvstendig og oppstarnasig stabeis fra landet.

Det er befriende å se Guri Johnson i en rolle som unge, og ikke nok en gang som lidende kvinnemor. Også debutanten M Turid Skoglund spiller overbevisende og realistisk som unge. Forskjellen mellom ungenes realistiske spillestil og foreldrenes overdrevne og karikerte image, ødelegger noe av stykket. Alle de små hverdagslige problemene er gjengitt med ungenes realistiske synsvinkel, og gjør at stykket tipper rett ned i den kjedelige sosialrealismen.

Forutsigbart

Den fortetta handlingen gir små muligheter for å utdype personenes karakterer. Handlingsmønsteret blir dermed utrolig forutsigbart. Ikke en gang klarte de å vende handlingen, snu problematikken og slik gå dypere inn i temaet.

Det er selvfølgelig ting å glede seg over også. Koreografien er glitrende. I hyppige og kjappe sceneskift flytter skuespillerne rundt på stolene og spiller med og mot dem; og slik illuderer stolene både stefamiliens samhørighet og splittelse.

Avslutningscenen er stykkets beste. I et stumfilmaktig forviklingsmønster begynner alle å snakke med alle i stadig voksende tempo. Scenen viser godt fram de vanskelige personkonstellasjonene og kryssreferansene som preger en (ste)familie. Hadde de turt å spille så absurd hele tida, ville stykket blitt langt bedre.

Glitrende norsk dramatikk – Troverdig, trassig teater

Tove Myhre, Nordlys 15.09.95

Etter seks skoleforestillinger for til sammen 1100 unger, settes Totalteatrets nye storsatsing «To søstre» opp i Rådstua som åpen forestilling i dagene 19. til og med 23. september. Stykket – som er skrevet av Ingeborg Eliassen og regissert av Kristin Eriksen er et samarbeid mellom Totalteatret og Hålogaland Teater. Resultatet er et stykke glitrende norsk dramatikk, om en aktuell problemstilling: Vår tids nye familiekonstellasjoner. Og de gjør det med glimt i øyet…

Han står bokstavelig talt med buksa nede og er ikke lenger situasjonens herre og mester pappa Ask. For om kjærligheten har inntatt alenepappaens hjem – med barn på kjøpet – er buksebaken rød av ungenes malerkunster. Selv har han gått tapende ut av kunsten å krangle, og livet er slett ikke det beste man bar. Vi er midt i ei glitrende forestilling av Totalteatret – kalt «To søstre».

Provisoriet i Rådstua er stappet til det ytterste en onsdag formiddag. 160 elever fra 4. til 6. klasse på Sandnessundet skole har fått et 50 minutters avbrekk i skoledagen for å se forestillinga «To søstre» – om moderne familieliv sett med barns øyne.

Scenografien er enkel, men effektiv. Midt på scenen ruver ei enorm dør. Fire høyryggete, overproporsjonerte stoler fungerer som alt fra gardintrapp til servant. Oppi det hele – den nye kjernefamilien.

Ni år gamle Ristil har bare pappa Ask (for mamma døde da hun var lita. Ikke fordi hun ville dø, men fordi hun hadde en dødelig sykdom). Men så skjer det som ofte skjer – pappa Ask forelsker seg – i Tyra. Som er mamma til åtte år gamle Ragnhild (hennes pappa bor i Piteå). Dermed forlater mor og datter kalven Ragna og flytter inn til byen. Til et nytt liv – med to voksne og to barn.,

Og mens pappa Ask og mamma Tyra bare har øyne for hverandre, har Ragnhild og Ristil nok med å rive øynene ut av fiskehoder (i stedet for hverandre). Og Pappa Ask synes at det virkelig har vært en begivenhetsrik dag.

Smått om senn våkner de voksne fra forelskelsens dvale. Og møter virkeligheten. De vante bløtkokte frokosteggene forvandles til havregrøt når mamma Tyra overtar husholdning. Og pappa Ask spiser pliktskyldigst opp mens datter Ristil har blikk som kan drepe. («Sånn brun grøt klistre sæ fast i ganen», Sier Ristil. «Frøken Fisefin», sier mamma Tyra). Og den første mislykkete frokost er et faktum.

Her er flust av hendelser å kjenne seg igjen i – enten man tilhører den ene eller den andre familiekonstellasjonen. jeg morer meg kostelig gjenkjennende over uthaling av leggetid, snertne replikker og den alvorlige undertonen stykket likevel har. Og jeg er i godt selskap.

– Au-au! kommer det fra salen. Pappa Asks puslespill har fått sitt endelikt under ungenes lek (og så han som hadde brukt ett år på det!) Og latteren runger i salen over følgende verbale skuddveksling mellom stefar og stedatter: Si mæ, e’ du åtte eller tre! – Si mæ, e’ du åtti eller hundre!

Stakkars Ristil (spilt av Guri Johnson) blir familiens diplomat – en meget dyktig sådan.. Ragnhild (Turid Roglund) en høyst troverdig opportunist, mens pappa Ask er en fortryllende dott sammen med den til tider slemme stemora med heftig temperament – Inger Katrine Hansen.

Er krigsutbruddet nær – eller lurer freden like om hjørnet? Vil kjærligheten bestå – eller morskjærligheten noen gang komme? Med en åtteåring trass skal du få svaret: – Det si´r æ ikkje! Gå på teater. Og se sjøl!

Andre Akt