I. "The Game" av Femi Euba

    Jeg har bestemt meg for å starte ei dramagruppe ved Imboru Secondary School. Vi har snakket om det ei stund, leder for engelsk-seksjonen, lærer Hotay og jeg. Vi skulle helst ha dannet ei teatergruppe som skulle spilt på swahili. Det ville ha mangedoblet vårt publikum og ville vært enklere å forstå for studentene, jeg ville dessuten selv ha lært mer swahili. Men tilgangen på skuespill på swahili er liten, vi måtte etter all sannsynlighet ha oversatt noe selv, og den pedagogiske koblinga for skolen ville vært uklar. Skuespill på swahili er nemlig noe elevene improviserer fram på egen hånd, som sketsjer for moro skyld, snarere enn noe skolen vil satse ressurser på. Tankegangen avspeiler en viss mistro til eget språk og kultur, men sånn er det. "The English Department Drama Group" blir opprettet.

    Jeg finner et egnet stykke vi kan starte med, "The Game" av nigerianeren Femi Euba, en komedie i én akt.

    - Jaså, tror du våre dumskaller kan stå på en scene og framføre noe andre vil ha glede av? spørres det på lærerværelset, med dårlig skjult forakt. Latteren bobler.
- Hvorfor ikke? spør jeg.
- Tror du virkelig dette er noe for våre elever? Husk at du er ute på landet nå.
Jeg er en smule forbauset.
- Mener dere at elevene på Imboru er mindre intelligente?
- Hvem veit?
Lærerne ler igjen, høyt og hjertelig.
- Det vil vise seg, sier jeg.
Tenker at dette sannelig skal bli interessant.

Europeisk tradisjon

    Teater i den tekstbaserte formen vi her har med å gjøre, ligger utvilsomt innenfor en europeisk tradisjon. Denne teaterformen er importert til Øst-Afrika fra kolonitidas England, via europeiske og halv-europeiske scener i Kampala og Nairobi. Seinere er teatret afrikanisert av dramatikere som Okot P'Bitek og Francis Imbuga, som har skrevet for scenen på engelsk. Da Kenyas ledende forfatter Ngugi wa Thiongo trakk sine kikuyu stammetradisjoner inn i et skuespill som på engelsk het "I will marry when I want", ble teatret farlig, og han ble arrestert og fengslet.                                            BBC er også et viktig marked for afrikanske dramatikere, gjennom sine radiosendinger til hele kontinentet, da selvsagt på engelsk. BBC trykker og utgir også teksten til de enaktere som sendes i denne dramaserien.
Den type teater vår gruppe tar fatt på, er altså temmelig ukjent for elever med bakgrunn fra den tanzanianske landsbygda.

    Den folkelige afrikanske formen for teater, er ngoma, trommedans, knyttet til tradisjonelle ritualer som dugnadsfester, omskjæringsseremonier, bryllup eller begravelser. Man har også en muntlig fortellertradisjon, som i mange sammenhenger står teatret nært.
Vi har annonsert og klarert gruppa, responsen er upåklagelig, vi må begrense tilstrømminga. Etter en del strev, ingenting er enkelt, får vi stensilert opp og delt ut skuespillet.
Handlingen og miljøet i det er altså afrikansk: En mann har to koner, den eldste er sjalu, og setter igang etterforskning for å kontrollere hva mannen driver med. Hun hyrer den fattige tiggeren Idikoko til oppgaven. Han skaffer seg en rekke opplysninger, blant annet om den yngste konas elsker, den rike mannens egen sjåfør. Tiggeren Idikoko selger så opplysningene til dem som vil kjøpe og tjener gode penger på intrigene han setter igang.

    Som ventelig kan være forstår studentene lite og ingenting av teksten ved første gjennomlesing. Språket i stykket er dagligdags, og studentenes "akademiske" engelsk faller igjennom. De forbinder automatisk tekst med teoretisk analyse, og forstår ikke hva teaterteksten skal "brukes til".
Studentene er temmelig forvirret, dette har de ikke vært med på før, og jeg oppfordrer dem til å ta det opp hvis det er noe de ikke forstår. Dette er lettere sagt enn gjort. Det tanzanianske skolesystemet er en blanding av deres eget "man undervises av stammens eldste"-system og den engelske kolonitradisjonen. Ingen av delene er spesielt demokratiske i vår betydning av ordet, det dreier seg om å ta imot fakta uten å mukke; å stille spørsmål er likelydende med å stille spørsmål ved, noe som er uakseptabelt. Jeg forsøker å formidle at vi må kunne kritisere hverandre for å få skuespillet vårt til å svinge, teater er å gi og ta, prøve og feile, i en gjensidig prosess. Studentene ser forskrekket på meg.

    Vi går ut på golvet. Forvirringa blir om mulig enda større, studentene vil heller sitte på pulten og analysere. Men de setter nølende igang, og vi tar vare på de små antydninger til spill som viser seg. Studentene får etterhvert små aha-opplevelser av hva det hele dreier seg om.

Skritt for skritt

    Vi går framover skritt for skritt. Gradvis får skuespillerne en idé om hva stykket handler om, de kan begynne å komme med forslag til rollefortolkninger. Den autoritære tradisjonen de har vokst opp med er imidlertid en betydelig hindring. Studentene tør ikke å spørre, og de tør heller ikke stole på seg selv. De prøver hele tida å gjøre meg, regissøren, ansvarlig for alt som skal skje i gruppa. Jeg vil vise at studentene selv kan og må ta vare på hverandre i den skapende prosessen, at prosessen og resultatet er deres ansvar, at regissøren bare leder arbeidet.

    Et annet problem vi selvsagt ikke slipper unna, verken her eller i noen annen amatørteatersammenheng, er at skuespillerne ikke møter i tide til øving. En eller annen mangler nesten alltid, slik at den avtalte scene ikke kan innøves. Jeg merker tydelig at de vil at jeg skal løse dette problemet, kanskje gå ut i landsbyen med stokken og jage dem på øving, hva vet jeg? Jeg holder imidlertid fast ved at dette er deres eget ansvar, og ber de som er tilstede stramme opp de som er fraværende. Det hjelper lite; å skape orden i rekkene viser seg å være en komplisert affære:
Timeplanen på skolen er fastlagt på papiret, men blir i praksis offer for ei rekke improvisasjoner. Blant annet som et resultat av at lærerne ikke kan leve av lønningene sine og dermed må ta seg fri fra undervisninga med jevne mellomrom for å skaffe mat og penger til familien. Dermed må undervisning taes igjen på de mest overraskende tidspunkter, ikke sjelden om ettermiddagene, midt i øvingstida til teatergruppa. I tillegg er ofte ettermiddagene avsatt til andakter. Teatergruppa har både katolikker, lutheranere og muslimer som medlemmer, og når de største trossamfunnene trommer sammen til gudstjeneste, kan ingen makt i verden stoppe studentene fra å delta.

    Som om ikke dette skulle være nok, har skolen egne åkre for å dyrke mat til elevene, de blir jevnlig utkalt på dugnad, eller de må hente ved eller murstein til Biskopens enorme katedral, som er under bygging. Av og til er studentene slitne og tar seg rett og slett en uanmeldt tur til byen for å slappe av.
I tillegg kommer naturligvis det faktum at klokka og faste tidspunkter er irrelevante størrelser i afrikansk kultur. En arbeidsoppgave tas fatt på når tida er moden, når dagens andre gjøremål er avsluttet. Hva klokka måtte være, spiller rett og slett ingen rolle.
Å stille krav om at studentene skal møte til øving på faste tider to ganger i uka, viser seg å være jevngodt med å revolusjonere hele lokalsamfunnet. Jeg er relativt fortvilt.

Særstatus

    Vi tar opp saken med skoleledelsen og forhandler oss fram til at medlemmene i teatergruppa får særstatus. Hvis øving kolliderer med dugnad, krever teatrets egenart, intet mindre, at elevene likevel får tid og rom til å øve!
Vi fortsetter arbeidet.
De andre lærerne lurer med dårlig skjult skepsis på hvordan det går med drama-gruppa. Jeg sier som det er at jeg ikke er helt sikker på om vi kommer til noen forestilling. Lærerne reagerer voldsomt, foreslår forferdet å hente fram stokken:
- Du må sette deg i respekt, ikke la studentene overta fullstendig!
- Men teater må spilles av lyst! svarer jeg.
Mine tanzanianske kolleger ler igjen, rister på hodet over den sære europeeren, som nok kan virke komisk, men som framfor alt synes for veik.
Gruppa halter videre. Med stor tålmodighet får vi øvd inn scene for scene, det begynner å fungere bitvis, men nyhetens interesse har lagt seg hos studentene, og noen faller fra. Vi beholder imidlertid en hard kjerne, som virkelig vil spille teater. Vi er halvvegs i vår åtte ukers prøvetid, og har et omriss av noe som kan bli ei forestilling.
Da setter opprøret inn.
Studentene har altså lært noe.

    De mener at teksten er for lang, det er for mye å pugge. De foreslår å stryke ned bortimot en tredjedel av stykket, noe som vil gjøre det uforståelig for publikum, fordi viktige logiske overganger forsvinner.
Vi tar en grundig debatt. Studentene lager et nytt strykningsforslag, jeg lager ett. Vi enes om å stryke omlag tre sider tekst, av tjue. Vi rydder opp og får opp motivasjonen. Vi lager dekorasjoner av sisalstokker og fargerike khanga'er (kjolestoff), annonserer premiere på Graduation Ceremony. Entusiasmen stiger, vi legger også inn en tradisjonell ngoma som innledning og avslutning på stykket, det begynner å svinge.
Vi viser stolt en gjennomgang for noen av lærerne.
Da griper sensuren inn.

    Vi får ikke lov til å vise den utro hustru i seng med ektemannens sjåfør, selv om det hele foregår under et laken. Dette ligger ikke i afrikansk tradisjon, sier lærer Hotay. Vi inngår på nytt et kompromiss: Scenen utspilles ikke i senga, men på en benk.

Premiere

"The Game" er premiereklart.
Organiseringa av Graduation-seremonien har vært i full gang i mange dager allerede, det spares ingenlunde på konfekten.    Man setter sammen et gedigent program med taler, korsang, dans, og altså teater, med en varighet på fem-seks timer. Æresgjester, lokale politikere eller geistlige, skal innta "the high table", sammen med rektor og skolestyret.
Det er "the guests of honour" som blir vårt problem. Dekorasjonen vår kommer i konflikt med bordplasseringa fremst i salen og det utvikler seg til et spørsmål på høyt lokalpolitisk nivå om arrangøren skal våge å flytte og snu æresgjestenes bord etter pause, slik at teatergruppa