Bjørn-Erik Hanssen
Distansenes rytme - en analyse av skøyteløpingens ekstatiske potensiale
Opprinnelig utgitt som Panserkameratenes Småskrift nr. 4
Av samme forfatter: SKØYTESPORTEN SETT FRA AFRIKA
Skøytesport, medlemsblad for Norges Skøyteforbund nr 1 1993
Tidligere utkommet i denne serien:
Nr. 1: Einar Rædergård: Rudi Liebrechts Æresløp 1988-1992, Trondheim 1992
Nr. 2: Arnfinn Lien: Dikt og andre skøytetekster. Trondheim 1993
Nr. 3: Stein E. Johansen: Døde løp. En studie av jevne løp Panserkamerater imellom 1986-1995. Trondheim 1995
Foreligger også: SK PANSERKAMERATENE/NTHI:
Einar Rædergård/Jon Erlend Stokkan: Sanghefte. Et lite utvalg kjente og hittil ukjente skøytesanger.
INNLEDNING.
Som vi alle vet, er skøyteløp noe helt annet enn skøyteløperens tilsynelatende formålsløse sirkling rundt is-ovalen. (Se Samtiden nr. 1 1994: Dr. Philos Stein E. Johansen: Skøytesportens hvite magi - en virtuell mysterieinnvielse.) Som dokumentert i ovenstående artikkel, kan skøyteløpingen sammenlignes med et urgammelt ritual. Løperen går slett ikke i sirkel, men beveger seg, som i tidligere tiders og kulturers fruktbarhetsritualer, i en bevissthetsmessig spiral. Som det heter hos Johansen: "For hver runde utvikles livets drama i en hegeliansk "Aufhebungs"-prosess; for hver runde løftes løperen mer opp fra verden omkring og dras med sentripetal magi nærmere mysteriets sentrum."
Alle ritualer har sin rytme, det er grunnlag for å hevde at ritualet er rytmen, ritualet har under enhver omstendighet rytmen som sin viktigste bestanddel. Rytmen fører deltageren inn i den transcendentale bevissthet som gjør ham i stand til å overskride sin normale "hverdagsbevisshet" og dermed komme til ny innsikt. Med Aristoteles' ord er det tale om å føre deltagerne i ritualet gjennom "angst og medfølelse fram til den renselse, katarsis, som hører til slike sinnsmessige bevegelser."
Skøyteløpingen er et slikt rytmisk ritual. Klassisk full firkamp på skøyter er i virkeligheten et uhyre krevende og sammensatt ritual inndelt i fire ulike grunnrytmer, som hver seg symboliserer livets fire hovedfaser, nemlig barndom, ungdom, middelalder og alderdom. For å komme til full bevissthet er det altså ikke tilstrekkelig for løperen kun å beherske én rytme, som han så bare kan gjenta. Nei, det er nødvendig for ham å beherske alle de fire grunnrytmene, som til overmål forekommer i det to dager lange ritualet i en ulogisk, "synkopert" rekkefølge. Skøyteløpingens fire rytmiske grunnritualer har navn etter distansenes lengde: 500 meter, 1500 meter, 5000 meter og 10 000 meter. Det er av avgjørende betydning for skøyteløperen at han instinktivt er i stand til å omsette disse metriske betegnelser nettopp til rytme, først og fremst etter visse forhåndsprogrammerte, men dog vegledende rytmeanvisninger; skjemaer. Vel så viktig er det imidlertid at løperen er i stand til å finne sin egen definerte rytme, svarende til hans egen kropps styrke, tyngde, og ikke minst den egne psyken. Det er vår påstand at dersom løperen ikke er i stand til å finne den rytme som tilsvarer disse indre (kroppslige) og ytre (metriske) betingelser, vil han heller ikke være i stand til å "åpne portene til sin innerste, hinsidige eksistens" (Johansen). Gjennomføringen av et fullt, klassisk mesterskap, firkampens rytmiske øvelser, vil under slike betingelser framstå på samme måte for ham som for den uinnvidde tilskuers utvendige betraktning: Nemlig som en meningsløshet, knapt verdt å ofre et øyeblikk eller en tanke mer i dette korte jordeliv. For den løper som derimot finner rytmen vil utøvelsen av ritualene framstå som det de i virkeligheten er: Inngangen til ekstasen, dens fullbyrdelse og etterklang, fulgt av ettertankens dype innsikt. Etter et vellykket mesterskap befinner utøveren seg i samme tilstand som enhver utøver i et ekstatisk ritual: I inderlig fred, harmoni og balanse, i ett med seg selv og verdensaltet.
Vi skal i denne oversikten analysere de fire grunnrytmene nærmere for derved å kunne kartlegge ekstasens etapper, så å si finne dens dramaturgi. Vi kan slik analysere løperens fulle bevissthetsmessige utvikling gjennom utøvelsen av skøytesportens klassiske grunnritual: Den fulle firkamp.
1. DAG:
500 METER - BARNDOMMENS DISTANSE.
Hvem har ikke foran gjennomføringen av en avgjørende oppgave i livet et øyeblikk skuttet seg, for så å kaste et blikk framover og med dødsforakt gitt seg oppgaven i vold?
Slik er også skøyteløperens situasjon på startstreken foran 500 meter. Han trer ut på banen, alt er ennå uprøvd. Løperen har hittil levd beskyttet, i sitt varme treningsstudio, på sin ergometersykkel, innesluttet i pulsens ordløse dunking, i tilværelsens pre-eksistens, så å si i dens uterus. Så kastes han brått ut i den gnistrende virkeligheten, ut på den glatte isen. Den har han riktignok betrådt tidligere, men i treningsøyemed, nå på startstreken er det plutselig alvor. Løperen skutter seg, sirkler, finner sin utgangsposisjon for første ekstatiske øvelse.
500-meteren har sitt særpreg i mesterskapet ved at den i likhet med livets barndom kommer først, den har med andre ord ingenting foran seg. Den mangler dermed forutsetninger og det er ingen gitt å lage kalkyler, beregninger; enhver vurdering av løperens gjennomføring av distansen vil være basert på antagelser, gjetninger. Dette skaper naturligvis en enorm forventning, ikke bare hos publikum, men også hos løperen selv. Hva vil han makte, vil han få en god start, er han i form, vil han stå mesterskapet ut?
Så går startskuddet, ikke bare distansens, men også selve mesterskapets. Løperen slynger seg instinktivt framover isflaten, kaver etter fotfeste, forsøker å få kontakt med isen og stabber framover. De første meterne er avgjørende. Som ved ettåringens første famlende skritt, legges her grunnlaget for de senere distanser, og løperen vil i disse første meternes kaotiske stabbing gjennomleve barndommens første steg. Lykkes han her på de første meterne, er forutsetningene lagt for å få opp farten, komme inn i drivet, så å si på livets første etappe. Klarer han det ikke, skjærer han ut, snubler han, vil han gjenoppleve barndommens nederlag og dra med seg denne usikkerhet, denne urytmiskhet gjennom hele 500 meteren. Det vil være like vanskelig å rette opp denne fatale feilen som å rette opp barndommens mislykkede øvelser. De vil feste seg i sinnet som traumer.
Framover første langside får løperen opp farten, han vil som barnet oppleve veksten og modningen, det å mestre. Kontakten med isen (les: livet) er etablert.
Ikke før er kontakten opprettet, kommer imidlertid første hindring, svingen. Livets bane har som kjent aldri vært mulig å skissere opp med linjal alene, og å mestre inngangen til første sving, det være seg i indre eller ytre bane, er av største betydning. Første sving er 500 meterens 2-års-trass. Atter en gang vil en for oppkavet rytme bringe løperen i kontakt med traumatiske opplevelser og i verste fall bringe ham av helt ut av stilen. Har han også hatt en dårlig start, vil løpet nå være halvvegs spolert. Hva mer er: Det vil allerede stå klart at løperen ikke vil kunne nå opp blant de beste, han vil framstå som "skakkjørt" etter bare drøyt 100 meter.
Kommer han derimot godt inn i svingen, vil han være i kontakt med det beste i seg selv. Denne første hindring takles med god timing, solid fraspark og stadig øking av farten. Han vil legge den trassige svingen bak seg som noe naturlig, og skyte ut på vekslingssida.
Etter 2-års-trassen gjelder det å konsolidere stillingen rytmisk, gli, igjen komme i kontakt med mestringens rytme og øke farten, gi på det som finnes av energi og gli, gli. Dette til tross for at man med åpne øyne går inn i neste krise: Siste sving, 6-årstrassen.
Her er det bare slik at enkelte er heldigere enn andre. Noen må ta den tunge prøvelsen, siste indre, andre kan cruise seg gjennom krisa, i ytre. Det gjelder uansett å avfinne seg med sin skjebne, gå på med dødsforakt, presse seg inntil snøkanten, omsette minnene om 6-åringens heftige utbrudd til fart, og ved utgangen av svingen være stand til å skifte takt. For uansett gjennomføring av de tidligere fasene av løpet, vil siste langside nå være plankekjøring. Det vil rytmisk minne om de siste harmoniske årene før puberteten setter inn. Man har skaffet seg en smule erfaring og kan bare øse på, første etappe vil snart være gjennomført, det gjelder nå bare å gli inn over målstreken.
Så er løpet over, barndommens distanse ble som den ble, godt eller dårlig gjennomført. Den ligger der uansett, uavvendelig. Hvor ofte har man ikke hørt løpere si: Hvis det bare hadde gått bedre på 500-meteren, hadde alt vært annerledes. Den modne løper avfinner seg imidlertid med den 500-meter han faktisk har gått og forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen.
Analytikerne vil uansett nå strømme til, og de første prognoser over mesterskapets utvikling vil kunne legges fram. Men 500-meteren vil alltid gjennom sin flyktighet representere et usikkert analysegrunnlag. Mye vil avtegne seg som tendenser, men heller ikke mer. På den annen side vil brister i løperens karakter og styrke, slik det kom til uttrykk på 500-meteren, alltid bli liggende der, så å si i bunnen av mesterskapet. Som ubønnhørlig går videre.
5000 METER - DEN MIDDELALDRENDE DISTANSE.
Løperen har gjennomlevd barndommen, og på ett eller annet vis kommet gjennom. Det hadde vært naturlig om han nå hadde kunnet bygget videre på erfaringene herfra og umiddelbart tatt steget over i ungdommen. Skøyteløp hadde imidlertid ikke vært skøyteløp om det hadde vært så enkelt. Nei, løperen blir kastet rett fra barndommens uskyld over i den middelaldrendes harde virkelighet. Fra den flyktige, om enn ikke uproblematiske 500-meteren, blir han virvlet direkte inn i en seig utholdenhetsprøve; 5000-meteren.
Ingen av de rytmiske erfaringer løperen har gjort under 500-meteren er i realiteten brukbare referanser i forhold til en distanse som er hele ti ganger så lang. Fra å skulle kaste seg inn i svingene, slå om takten i brå kast osv., gjelder det nå å finne nærmest et rytmisk motstykke, stayerrytmen. Der hvor barndommens hurtige skiftninger opptrådte, kommer nå evnen til ro, taktiske overlegninger og utholdenhet til sin rett. 5000-meterens aparte startsted ved inngangen til siste sving gjør det ikke enklere å finne distansens rytme. Svingtakten innbyr til en raskere rytme enn gjennomgangshastigheten, men å "spasere" gjennom svingen gir assosiasjoner til 10 000 meteren (se nedenfor) og kan lett føre over i et alderdommelig gammelmannstempo: Man får ikke opp farten. Den middelaldrendes tillærte tålmodighet løser imidlertid problemet uten altfor store anfektelser, og man etablerer hva man anser for å være 5000-meterens marsjfart. Her er det naturlig å få hjelp av sekundanten. En rytme som kan føles komfortabel ut fra kroppens egne bevegelser, kan fort ved kontroll opp mot en rundetid målt i sekunder vise seg å være ute av balanse, for rask eller for langsom. Her står løperen med ett midt oppe i den middelaldrendes eksistensielle dilemma: Viljen versus evnen til ytelse. Vel ferdig med barndommens prøving og feiling, er nettopp den konkrete ytelse den middelaldrendes spesiale. Den forholdsvis jevne rytmen i 12 1/2 runde gir også rikelig rom for refleksjon nettopp omkring ytelsen. Mannen setter seg et mål i moden alder. Dette ønsker han å gjennomføre, og er han en mann med ambisjoner, er også dette målet noe han vet han må strekke seg etter. Han må yte maksimalt. Han må holde rundetidene, 5000 meteren blir en kamp mot klokka, sekundantens rop ved hver passering, ligger løperen foran eller etter skjema? Hvordan presse mer fart ut av hvert skjær? Han hører Knut Bjørnsen og Per Jorsett for sitt indre øre: "Han begynner å komme fram på tuppa", "han er stiv der ved inngangen til svingen", eller "han glir innpå for hvert skjær nedover vekslingsiden" og han tenker på ytelsen, hvorfor denne trang til å yte, til å ofre seg? Gjør han det for Kvinnen, Barna, Familien eller kanskje for Samfunnet? For hvem utfører han dette offer, for det er et offer, det framstår klarere for hver runde, for kroppen verker, blikket sløres, bare beina går og går. Og løperen, som nå gjerne har mistet oversikten over hvor han er i løpet, svevende som han er i tomrommet mellom tilværelsens ytterpunkter, skriker det eksistensielle spørsmål ut til sekundanten: Er det langt igjen?
Kanskje står han midt i løpet, kanskje har han seks runder igjen, en evighet. Kreftene som skulle vare hele distansen er brukt opp, men han må likevel fortsette. Her møter han for første gang den middelaldrendes andre viktige livserfaring, leden, livets iboende tyngde. Livet er vakkert, kort og brutalt, og det skal leves. Det er fem, seks runder igjen, kreftene er borte, men distansen skal fullføres. Løperen har opplevd de viktigste elementene ved skøyteløpingen her, intet er lenger nytt for ham, den ene runden er den andre lik, som dagene som udramatisk flyter hen i den middelaldrendes halvt stivnede tilværelse. Han kan vinne eller tape et sekund pr. runde, spiller det noen rolle? For første gang i mesterskapet vil løperen her virkelig møte seg selv. Har han psyke til dette, er han i stand til presse mening ut av løpet? Løperen har i realiteten intet valg: Svikter tilværelsens meningsbærende bjelker her, er mesterskapet kjørt. På dette stadium av løpet har tvilen ingen plass, her gjelder rundetidenes jernlov: Hold deg til skjema, eller du er ute! Oppsummeringen kommer senere, nå gjelder det å holde farten oppe.
Så lysner det. Det er tre, eller kanskje til og med bare to runder igjen, løperen kan forberede seg på å avslutte distansen. Han henter fram de siste kraftreservene, meningen med løpet synes med ett klarere, meningen er å være i stand til å fullføre med stil, målet nærmer seg for hvert skjær, og har løperen disponert kreftene riktig, kan han gjøre et ørlite taktskifte og spurte nedover siste langside før han stuper over målstreken.
Mesterskapets første dag er over. Analytikerne har fått mer materiale å samle seg om. Mesterskapet er nå halvgått, poengsummer regnes ut, differansen mellom løperne begynner nå å avtegne seg som et mønster. Man taler med entusiasme eller melankoli om stillingen etter mesterskapets første dag, og ettermiddagen og kvelden er definitivt analytikernes. Med bunker av tallmateriale, rundetider og sluttider, legges ugjendrivelige fakta på bordet, man står midt i livet, gjort er gjort, differanser og relasjoner ligger i dagen. Men mesterskapet er bare halvgått, mye kan ennå gjøres; hva? Bevende foran mesterskapets avgjørende fase går løperne til ro.
2. DAG:
1500 METER - UNGDOMMENS DISTANSE.
I den klassiske utførelse av full firkamp starter 1500 meter et stykke ut på dagen 2. dag. Dette gir den riktig balanserte følelsen: 1. dags bravader er fordøyd, morgentimene er unnagjort i langsom forberedelse og motivasjon før neste distanse, 1500 meter. Det er noe ungdommelig overmodig over begynnelsen på 2. dags ritual. Forventningen ligger over formiddagen, solas blanke stråler over den skinnende isflaten. Denne forventning er helt ulik den som hviler over starten av mesterskapet, 2. dags forventning gjelder avgjørelsen.
Med ungdommelig pågangsmot er det nå løperne samles, uansett tidligere resultater: Dagen er ny, mesterskapet skal krone sin mester: Gi på.
Og starten på 1500 meteren er som skapt for å utfordre dette ungdommelige pågangsmot, for ikke å si overmot. Provoserende, med ulik lengde fram til første sving, starter løperne på bortre langside. Mannen i indre bane har intet valg, han er tvunget til å ha som kortsiktig mål å gå seg inn i ryggen på sin makker, like mye som makkeren må ha som mål å holde dette lumske bakholdsangrep fra livet. Dermed er mye gitt: En ungdommelig oppkavet kamp over tre og en halv runde, i en rytme som hverken er barndommens sprinttakt eller noen middelaldrende langdistanseløping. Imidlertid; ungdommen hadde ikke vært ungdom om det ikke var nettopp dette første han forsøkte, nemlig å gå 1500-meteren som en sprintdistanse. Innerst inne vet han at dette er halsløs gjerning, men hva annet kan han gjøre? Makkeren kjemper foran eller bak, godt synlig, eller også godt hørbar, pesende, med skrapingen av skøytejernene mot isflaten.
Den raske takten virker gjerne helt uproblematisk fram mot første passering, bare 300 meter. Man har knapt fått opp farten. Mer enn noe annet konsentrerer man seg overmodig om makkeren, hvor er han, foran eller bak? Man går inn i svingen, konsentrerer seg om vekslingen, hvor ofte ser vi ikke problemer mellom de ungdommelige kamphanene nettopp her, ingen vil vike, det må bli problemer, gjerne med påfølgende disputter i etterkant. Men løperne halser inn i sine nye baner, med eller uten problemer, med nye differanser og konstellasjoner, ungdomstiden er omskiftelig som været, men farten holdes ufortrødent oppe og det bærer fram mot neste passering. Løperen tror seg nå konsolidert i denne hastighet. Som på barndommens 500 meter vil han oppleve mestringen som noe positivt og oppmuntrende, svevende i den villfarelse at slik er livet: Her er det åpenbart bare å øse på og nærmest surfe inn til laurbær og berømmelse.
Intet kan imidlertid være mer feilaktig, og dette begynner nå også langsomt å gå opp for løperen etter andre passering, i takt med at kreftene svinner, som dogg for sola.
Ikke noen distanse får løperen til, i den grad, å møte veggen, ungdommens heftige fortvilelse, som 1500-meteren. Nettopp denne lettsindighet i rytmen, fordi distansen i utgangspunktet synes så kort og enkel, er det nå som blir straffet så grusomt. For i løpet av denne herostratisk berømte "3.-runden" oppdager løperen den banale sannhet direkte på kroppen: 1500 meter er faktisk tre ganger så langt som 500 meter. Den lette, ungdommelige takt han la ut i, blir med et trylleslag forvandlet til noe som fort kan ligne de middelaldrende passeringer han dagen før presterte på 5000 meter. Og det rytmiske ritualets indre logikk tilsier at jo lettere løperen la ut, desto tyngre vil han nå få det i løpets avsluttende fase. Å buse på er ungdommens vesen, på samme måte som det å stå forvirret tilbake over konsekvensene over en slik tankeløs framferd er det. For på 3-runden vil løperen mer enn noe annet møte seg selv. Har han planlagt løpet en smule, vil han profittere på dette nå og tross alt styre inn mot noe som er ungdommens etappe verdig: Fortsatt mellomdistansetakt. Planløs sprinting vil med ubøyelig konsekvens straffe seg i form av total sprekk, som en krass illustrasjon av ungdommens kanskje mest lattervekkende vesen: Opp som en løve, ned som en skinnfell.
Uansett, passeringen etter tre runder vil måtte være som den er. En runde gjenstår og den ærekjære ungdomsløper vil uansett forsøke å pynte på passeringen, i noen grad "ro seg i land", ved å kjøre en sterk sisterunde. Dette vil ikke sjelden lykkes fordi distansen tross alt ikke er mer enn 1500 meter, og de fleste løpere vil være i stand til å presse ut litt ekstra på de siste 2-300 meterne. Dermed suser løperen over mål, sannsynligvis med samlede rundetider som i uvanlig grad spretter opp og ned: Omskiftelige som tenåringens luner.
Men sannsynligvis med en løper som er blitt en erfaring eller to klokere. Noe som ikke er direkte uvesentlig foran skøyteritualets mest fryktinngytende prøvelse, alderdommens 10 000 meter.
10 000 METER - ALDERDOMMENS DISTANSE.
Det er vår påstand at alle skøyteløpere i virkeligheten gruer seg til 10 000-meteren, på samme måte som ethvert menneske med frykt og beven ser fram mot alderdom og død. Likevel, også denne siste etappe av vårt rytmiske ritual må gjennomføres, og en trøst er det at etter mesterskapets "synkoperte" opplegg, med forvirrende forskyvninger av ungdom kontra middelalder, er vi nå logisk tilbake hvor mesterskapet startet: Tingene kommer i sin rette orden, barndom først, alderdom til sist. Løperne er igjen omsider i takt med seg selv og sine egne erfaringer.
Og erfaring er nettopp stikkordet for denne siste rytmiske øvelse. 10 000 meter, 25 runder, er i virkeligheten så langt at ethvert forsøk på lettvinthet i forhold til distansen er dømt til å strande, så å si før løpet tar til. Her er kun ett opplegg mulig: Å gå i et tempo som om man skulle gå til evig tid. Å finne denne rytme er det som krever erfaring. Har løperen gått noen 10 000-metre tidligere, vet han hva som venter ham; en langsom og seig pine. Pinen blir imidlertid ikke mindre ved å gå så langsomt som mulig, om løperen skulle falle for denne villfarelse. Nei, igjen er det snakk om finne distansens spesifikke rytme, bygd på kroppens og livets skiftende bevegelser. I noen grad kan løperen trekke erfaringer fra 5000-meteren ved å justere opp rundetidene herfra noe, og så forsøke å holde dem. Men 10 000-meteren er like mye som enhver annen distanse sin egen, og krever følgelig sin egen utførelse.
Altså går starten, man stabber igjennom første sving, ut på langsiden, på leting etter dette siste løps egenart. Hvordan har stevnet utviklet seg så langt, er man fornøyd eller misfornøyd, hvordan er marginene til løperne foran og bak i sammendraget? Analytikerne har for lengst presentert bildet: Er det noe å kjempe for, hva med plassen på adelskalenderen?
Mer enn noen annen distanse er 10 000-meteren skøyteritualets psykiske kraftprøve. Allerede etter få runder vil løperen merke om han orker dette. Om han orker å presse seg gjennom disse monotone runder før mesterskapets slutt, rett og slett om han orker å kjempe. Orker han det ikke, vil løpet fortone seg som et nærmest evigvarende skal-skal ikke, valgets kvaler vil blande seg med verkende rygg og lårmuskler, og gjøre mesterskapets avslutning til et lidelsens helvete. Som en klagende olding vil løperen være fanget av deltagelsen, men ikke ville eller torde bryte ut, samtidig som de andre løpernes prestasjoner periodevis vil presse ham til å yte, periodevis til å gi opp. Den ubesluttsomme løper vil i mesterskapets siste fase stå ansikt til ansikt med tilværelsen på samme vis som Jean Paul Sartres Garcin i skuespillet "For lukkede dører": "Helvete, det er de andre." Han vil drages mellom krefter han ikke selv har kontroll eller innflytelse over, som en avmektig, avfeldig pasient fanget i spiralens transcendentale monotoni. I sannhet en pinefull avslutning.
Den besluttsomme 10 000 meterløper derimot, vil finne sin evige stayerrytme og ufortrødent gli og arbeide seg igjennom, holde rundetidene, nærmest uansett. Monotonien vil utvilsomt også for ham slå inn som et smertelig element, men ved å gripe fatt i den, så å si ta tyren ved hornene, og lytte, føle på dens egenart, vil løperen kunne tvinge mening ut av den, som en Sisyfos hos Albert Camus: "Var ikke Sisyfos egentlig et lykkelig menneske?" Han vil se livet og ritualet i perspektiv, kjenne på oppsummeringens og det tilbakeskuendes melankoli, det hele går mot slutten: "Ja, ja la det skje, jeg har gjort hva jeg kunne, og jeg går fortsatt, altså er jeg med." Monotonien vil i dette mønsteret få sin egen verdi, klarhet, som i transe, som i livets mest opphøyde øyeblikk. Slik vil alderdommens distanse med ett framstå som mesterskapets egentlige og virkelige kulminasjon: Den modne manns refleksjon og overvinnelse av tilværelsens tyngde ved mesterskapets solefall. Mer enn noe annet under hele ritualet vil mestringen av 10 000-meteren avtvinge respekt og beundring. Ikke uten grunn er det den seirende 10 000-meterløper som i vårt land nyter den aller største respekt blant andre skøyteløpere og publikum. Og tilsvarende: Intet fyller oss med større sorg enn synet av den beseirede langdistanseløper. Eksemplene burde være unødvendige å rippe opp i, vi nevner dem kun forsiktig i stikkords form: Karuizawa, Innsbruck, Grenoble, Sarajevo. 10 000-meteren er og blir "kongen" over alle distanser, det er her løperen vil vise sine sanne kvaliteter. Det er her det virkelig gjelder. Kort sagt: Står løperen distansen ut eller gjør han det ikke?
Vi har hittil framstilt 10 000-meteren som en enhet, i virkeligheten vil løperen gjennomgå flere bevissthetsmessige faser i løpet av sine 25 runder: 10 000-meteren rommer hele mesterskapet i seg, den barnlige optimisme ved starten, som er nødvendig for at man i det hele ønsker å starte, ungdommens vågemot, den middelaldrendes nøkternhet og alderdommens visdom. Livet og mesterskapet passerer revy undervegs, der løperen svinger mellom håp og slit, drøm og fortvilelse. 25 runder kan virke langt som en evighet, men har nødvendigvis en slutt. Løperen glir før eller siden over målstreken og mesterskapet vil være brakt til ende. Det vil si: Ikke helt.
Atter en gang skal analytikerne ha sitt, poengsummer regnes ut, og for siste gang gjøres marginene opp. Det gikk nødvendigvis som det gikk, rekkefølgen settes opp, den seirende løper hylles. Så er mesterskapet historie.
Dermed trasker løperne ut fra arenaen, til garderobe, dusj og badstue. Her kan de nå med største sinnsro, gjerne med en duggfrisk pils i neven, lene seg tilfredse tilbake. For de føler nå, de vet, i dypet av sin bevissthet: Skøyteløp er livet!
