Freedom Fighter - Anmeldelser
"Unge menneskers kamp for å finne ut av ord og følelser går igjen som tema i Bjørn-Erik Hanssens "Freedom Fighter". Boken er et ambisiøst prosjekt i den forstand at forfatteren lar handlingen veksle mellom nåtid, der jeg-personen Dag er blitt ca. 35 år, og fortid som forteller om gutteklubben "Hell Riders"' korte liv da Dag var 13 år. Utgangspunktet for historien er en episode i nåtid hvor den voksne Dag ser sin barndomsvenn Tore igjen etter mange år. Vi får glimtvis innblikk i Dags liv slik det fortoner seg nå. Fortellingen om Hell Riders og travhesten Freedom Fighter fra midten av 60-årene er ment å gi oss en forklaring på spørsmålene vi ofte sitter igjen med etter å lest en ungdomsroman: Hvordan gikk det med dem? Hvorfor gikk det som det gjorde?
Fordi det tross alt neppe er en del enkeltepisoder i 13-årsalderen som alene forklarer et menneskes skjebne, er det naturlig at guttenes forhold til foreldrene blir trukket inn som en del av handlingen. Rammen er stallene ved en travbane. Her har både Dag og Tores fedre sitt arbeid. Faren til Dag er Freedom Fighters fremragende, men akk, så forsofne trener. For ham er frihetslengsel blitt til bitterhet og hevnlyst. Tores far er den kyniske, joviale og manipulerende hesteeier som aldri kan la sønnen slippe unna kravet om å være best. Han tror på utdritingens pedagogikk.
Og selvsagt blir Tore hatefull, arrogant og knust - mens Dag blir frihetssøkende. Begge to blir utsatt for de mest pinlige episoder på grunn av fedrenes idiotiske oppførsel. Men Dag later til å kunne forstå og tilgi sin far nok til å klare og kjempe videre for sin egen identitet. Det er på dette planet jeg synes boka er best. Jeg mener at beskrivelsen av forholdet mellom fedre og sønner med tildragelsene sommeren 1965 er så meningsfull at den kunne ha stått alene uten referanse til nåtiden. Selv om nåtidsrefleksjonene står med uthevet skrift, kan jeg tenke meg at en del ungdommer synes dette blir komplisert. Særlig når det kommer i tillegg til mye direkte tale skrevet på dialekt fa såvel Trøndelag som Indre Troms. Man risikerer å miste grepet på den unge leser når man uten videre lar det myldre med referanser til 1965. Forbinder 13-14-åringer i dag noe med Falkeklubben, Bambino, peau-de-peche-jakke - for ikke å si "å sparke basse". Nå mister imidlertid ikke Bjørn-Erik Hanssen grepet på den 35 år gamle leser, heller tvert imot. Og dersom en 13-åring lar seg lese for av sin 35 år gamle far, tror jeg dette er en bok de begge ville ha stort utbytte av å begynne med."
Øystein Marmøy i Kritikkjournalen 1989
